Jesu yppersteprestelige gjerning

Selv om brevet til Hebreerne ofte er blitt oversett av kristne lærere og legfolk, inneholder det noen av de viktigste grunnsteinene av Bibelens lære. Åndelige saker, som bare nevnes i forbifarten av andre forfattere, blir fullt ut forklart av Hebreerbrevets forfatter. Kanskje årsaken til at Hebreerbrevet blir oversett er tofoldig. For det første støtter det seg tungt på det Gamle Testamentets billedbruk og typologi. Mange moderne kristne føler kanskje at det ikke passer inn med Evangeliets frihet som Paulus tar for seg i de andre brevene sine.

For det andre blir boken kanskje oversett fordi den inneholder noen veldig klare uttalelser som synes å komme i konflikt med den stillingen de fleste kristne protestanter står for. Tre av disse motsetningsområdene er vevd inn i hele Hebreerbrevet. Selv om de ved første øyekast kan se ut til å være ganske uavhengige av hverandre, er disse tre sakene bundet ganske tett sammen. Kristi menneskelige natur, Jesu yppersteprestelige handlinger i den Himmelske Helligdom, og saken om helliggjørelsen, er sammenfallende tema i Hebreerbrevet.

De første to kapitlene er hovedsakelig viet Kristi stilling og natur før og etter Han ble født som menneskebarn på jorden. Kapittel tre begynner med å tale om Jesu rolle som yppersteprest i forhold til den menneskelige yppersteprestens jordiske tjeneste. Dette tema fortsetter gjennom de neste ti kapitlene. Og i disse kapitlene nevnes temaet helliggjørelse, eller former for det, hele ni ganger.

La oss nå prøve å se hvordan disse tre hovedtråder i Bibelens lære, Kristi menneskelige natur, Hans presteskap, og helliggjørelsen (perfeksjoneringen) av Guds folk, egentlig er deler av den samme sak. Mange lærde har undret seg over Paulus utvidede forklaring i kapittel to, der det tales om hvor fullstendig Kristus tok på seg det falne menneskets natur.  Han gir en forklaring som går langt utover noen annen inspirert beskrivelse om Kristi menneskelighet. Vers 11 forteller oss at ”For både Han som helliggjør og de som blir helliggjort, er alle av Én. Derfor skammer Han seg ikke over å kalle dem brødre,”. Med andre ord, Kristus tok samme slag legeme og natur som Hans menneskelige brødre hadde. Han som helliggjør (Kristus) og den som blir helliget (mennesket) er begge av samme fysiske natur, og Han kan i sannhet kalle dem brødre. Poenget er uthevet i neste vers, ” Siden barna har del i kjøtt og blod, fikk Han Selv del i det på samme måten, for at Han ved døden skulle ta makten fra ham som hadde dødens makt - det er djevelen –”, vers 14. Så kommer den sterkeste uttalelsen av alle, en som bare kunne gjøres av en person som talte under direkte inspirasjon av Gud ”Derfor måtte Han bli gjort lik Sine brødre i alle ting, for at Han kunne være en barmhjertig og trofast Yppersteprest i alt som angår forholdet til Gud, slik at Han kunne gjøre soning for folkets synder”. (Hebr. 2,17).

Paulus våger å si det så sterkt, at det var en ”nødvendighet” at Jesus, gjennom sin fysiske fødsel, ble akkurat som den menneskelige slekt som Han kom for å frelse. En slik uttalelse var utvilsomt bygget på hans fullkomne sikkerhet om at han virkelige fremsatte Guds sannhet. Noen tror at Jesus ble født med et kjød likt det Adam hadde før syndefallet, altså uten arvesynd, men det er ikke tilfelle.

Legg merke til hvordan grunnen legges for de kapitlene som følger. Her finner vi den teologiske grunnen for Kristi yppersteprestelige tjeneste i den Himmelske helligdom. Han måtte bli menneske for å bli “en nådig og trofast Yppersteprest”. Han må av nødvendighet gjennomgå våre opplevelser for å kunne representere oss innfor Faderen på en fullkommen måte.”For vi har ikke en Yppersteprest som ikke kan ha medlidenhet med våre skrøpeligheter, men en som i alle ting er blitt prøvd slik som vi, men uten synd”. ( Hebr. 4,15). Det finnes noen som betviler at Jesu hellige natur noen gang skulle kunne bli fristet av noen av løgnene eller vanskelighetene i denne verden. La oss minne hverandre på at Jesus oppgav all sin guddommelighet da Han ble menneske. Det er ingen spørsmål om Hans fullkomne syndfrihet. ”For Han tar seg jo ikke av engler, men Han tar seg av Abrahams ætt”. (Hebr. 2,16).  (“For sannelig Han tok ikke på seg englers natur, men han tok på Seg Abrahams sæd”. Fritt oversatt fra engelske King James, 1911)
Kunne Han bli fristet? Selvfølgelig kunne Han det. Vi vet det for vi har også det vesen Han hadde.

Vi tør ikke bevege oss inn i de mysteriene som ikke er åpenbart, men vi kan være sikre på de ting som er åpenbart. Han ble fristet på de samme punkter som vi kjemper med mot den onde.
Ved at Han tok del med oss i vårt kjøtt og blod, var han ikke fremmed for de sorger, motganger og skuffelser som titt plager vårt daglige liv. Ikke på noen måte brukte Han sin himmelske makt for å heve seg over svakhetene i den menneskelige natur. Allikevel syndet Han ikke engang i tankene.

Skiller Hans syndfrie liv Ham så langt fra oss at vi aldri kan håpe på å oppnå den samme seier over synden? Nei! Det er kilder til forsikring i Bibelen om at vi kan overvinne slik Han overvant. Vi kan få ”Kristi sinnelag”. ”La dette sinn være i dere, som også var i Kristus Jesus”. (Fil 2,5). Og bli fylt av ”Guddommelig natur”. "Ved dette er vi blitt skjenket de største og mest dyrebare løfter, for at dere gjennom dem skulle få del i guddommelig natur etter å ha flyktet unna fordervelsen som tilhører lysten i denne verden”. (2 Pet 1,4). Denne rene og hellige motstanden til synd som bodde i vår Herre Jesus Kristus fra det øyeblikk Han ble født kan oppleves av alle omvendte, åndsfylte kristne gjennom troen på Gud. Om igjen og om igjen bekjente Han sin totale avhengighet av Faderen i alt Han sa og alt Han gjorde. Bevisst begrenset Han seg til gjerninger som ble muliggjort ved bønnen, troen og overgivelsens vei som også er åpen for oss alle. 

 

Hele planen om seier over synden var en integrert del av det vidunderlige Jesu presteskap som Paulus nå fortsetter å beskrive. Fordi Paulus her har med Jødekristne å gjøre, som har stolt fullstendig på den gamle frelsespakts ritualer, velger Paulus nå å bruke de velkjente seremoniene for å vise den ”nye og levende vei” til frelse gjennom Kristus.

Han gjennomgår den kjente beskrivelsen for utvelgelse og innsettelse av mennesker til det levittiske presteskap. Han beskriver Tabernakel tjenesten der blod av dyr ble stenket i det Hellige for å gjøre soning for synd. Til og med innredningen i både det Hellige og det Aller Helligste blir beskrevet. ”Nå hadde også den første pakten forskrifter om gudstjenesten og om den jordiske helligdommen. For et tabernakel ble gjort i stand. I det fremste rommet var lysestaken, bordet og skuebrødene. Det kalles Det hellige. Og bak det andre forhenget var det rommet i tabernaklet som blir kalt Det Aller Helligste. Dette inneholdt et røkelsesalter av gull og paktens ark, som var kledd på alle sider med gull. I den var gullkrukken med manna, Arons stav som spirte, og paktens tavler. Og over den var herlighetens kjeruber. De overskygget nådestolen. Dette kan vi ikke snakke om i enkeltheter nå”. (Hebr. 9,1-5). Paulus minner sine lesere om at Moses hadde kopiert det fra åpenbaringen han ble vist på fjellet. "De tjener etter avbildet og skyggen av de himmelske ting, slik Moses fikk guddommelig befaling om da han skulle til å oppføre tabernaklet. For Han sa: "Se til at du lager alle ting etter det forbildet som ble vist deg på fjellet.". (Hebr. 8,5)

Nå kommer vi til Hebreerne 9 og10 hvor de tydeligste paralleller blir trukket mellom forbildet og avbildet.  Her ser vi klart hvorfor Paulus har gjort så mye ut av detaljene av det tabernaklet som var i ørkenen. Alt som ble gjort av prestene i det hellige og aller helligste i den jordiske helligdommen var bare en skygge som pekte på det Kristus skulle gjøre som den sanne yppersteprest i den Himmelske helligdommen. ”Dette er hovedsaken i det vi sier her: Vi har en slik Yppersteprest som satte seg ved høyre side av Majestetens trone i himlene, en Prest i helligdommen og i det sanne tabernaklet som Herren har reist, og ikke et menneske”. (Hebr. 8,1-2).

De ti første versene i Hebreerne 9 tar for seg den daglige tjenesten i det Helligste av de vanlige prestene, og den spesielle, forunderlige tjenesten til ypperstepresten på soningsdagen i det Aller Helligste.

På dette punkt i det aller Helligste fokuserer Paulus med spesiell oppmerksomhet. ”Men inn i det andre rommet gikk ypperstepresten alene, én gang i året. Han gikk ikke uten blod, som han ofret for seg selv og for folkets synder, dem som var begått i uvitenhet. På denne måten gir Den Hellige Ånd klart til kjenne at veien inn i Det Aller Helligste ennå ikke er blitt åpenbart så lenge det fremste teltet ennå har et forheng”. (Hebr. 9,7-8).
Her er noe viktig åpenbart. Den hellige Ånd bruker ordningene i den gamle Helligdommen for å lære oss noe om den Himmelske. Ånden vitner også at veien inn til den Himmelske Helligdom skulle bare åpnes etter at den jordiske hadde fullført sin gjerning.

Tenk på dette: Hvorfor bruker Paulus så mye tid på å forklare prestenes spesielle handlinger i de to avdelinger i Tabernaklet på jord? Og hvorfor bekrefter han samtidig at den Hellige Ånd lærer oss noe spesielt ved denne to-stegs tjenesten? Fordi Paulus straks begynner å beskrive Jesu samme to tjenester i den Himmelske Helligdom. ”Ikke med blod av bukker og kalver, men med Sitt eget blod, gikk Han inn i Det Aller Helligste én gang for alle og fant en evig forløsning”. (Hebr. 9,12) Ordet ”det Helligste” er oversatt fra gresk ”ta hagia” som med sin flertalls form betyr ”hellige steder”. Derfor fastslår Paulus at Jesus skulle ta Sitt eget blod og gå inn i begge avdelinger (hellige steder) i det sanne tabernaklet i Himmelen for å utføre sin tjeneste for vår skyld. Den samme flertallsformen er brukt i Hebr. 9,24 For Kristus gikk ikke inn i en helligdom (”la hagia” – hellige steder) som er gjort med hender, som er et bilde av den sanne Helligdom, men inn i selve himmelen, for nå å åpenbares for Guds åsyn for vår skyld,”.

Noen har fått det til å se ut som om den mektige, originale Helligdom i Himmelen ikke har to adskilte avdelinger som det er avspeilet i den jordiske skyggekopien Moses bygde. Dersom det er sant, så var Moses ulydig mot et spesielt bud fra Herren som er så enkelt referert i Hebr. 8,5 ”De tjener etter avbildet og skyggen av de himmelske ting, slik Moses fikk guddommelig befaling om da han skulle til å oppføre tabernaklet. For Han sa: «Se til at du lager alle ting etter det forbildet som ble vist deg på fjellet.»”. Dersom Moses hadde laget noe tillegg eller fratrekk til hva han så på fjellet, kunne han i sannhet ikke ha laget ”alle ting etter forbildet”. Og Paulus ville ha missledet sine lesere ved konstant å bekrefte at Jesus var prest i de Hellige steder i Himmelen, i stedet for i bare et Hellig sted. Han talte om Jesus som en "Prest i helligdommen og i det sanne tabernaklet som Herren har reist, og ikke et menneske". (Hebr. 8,2). Ordet helligdom i denne teksten er samme flertallsform, la hagia, som betyr Hellige steder. Dette viser at det måtte være det Helligste og det Aller Helligste i Templet der oppe.

Om Kristi tjeneste ikke involverte begge steder, hvorfor ville da Paulus ta arbeidet med å beskrive tjenesten og innredningen i begge avdelinger rett før han innlemmet dem i Jesu tjeneste i den Himmelske Helligdom. Ingen benekter at de jordiske prestene symboliserer Kristus, og at det todelte jordiske Tabernakel er en skygge den Himmelske helligdom. Hvor det er en skygge må det være et objekt som kaster skyggen.

Til slutt en siste bekreftelse på at den Himmelske Helligdom har de samme separate rom som den jordiske, les Johannes beskrivelse av Jesus ”midt mellom de sju lysestakene”. Dette bekrefter igjen Paulus beskrivelse i Hebr. 9,2 ”For et tabernakel ble gjort i stand. I det fremste rommet var lysestaken, bordet og skuebrødene. Det kalles Det hellige”. Johannes så Menneskesønnen i den første avdelingen i Templet der lysestaken alltid sto, det Helligste.

Johannes beskriver også --- Sju ildfakler brenner foran tronen--- (Åp 4,5). Og noen vers videre så han et ”Lam, som om det var slaktet” Og ”midt foran tronen” (Åp 5,6). Her befinner igjen Jesus seg i det Helligste i det Himmelske Tempel der også en trone befinner seg. Mer informasjon får vi i Åp 8,3 ”En annen engel, som hadde et røkelseskar av gull, kom da og stilte seg ved alteret. Og det ble gitt ham mye røkelse, for at han skulle legge den sammen med alle de helliges bønner på gullalteret som var foran tronen. Dette identifiserer alle gjenstandene i første avdelingen av Helligdommen, det Helligste.

Når det gjelder Det Aller Helligste leser vi i Åp 11,19 "Så ble Guds tempel i himmelen åpnet, og Hans Pakts ark kunne ses i Hans tempel”.  Sannelig gir dette et endelig bevis for at originalen for den jordiske avbildning hadde to avdelinger. Det Aller Helligste innholdt den Hellige Pakts Arken, og inni den, tavlene med De Ti Bud. ”Dette inneholdt et røkelsesalter av gull og paktens ark, som var kledd på alle sider med gull. I den var gullkrukken med manna, Arons stav som spirte, og paktens tavler”. (Hebr. 9,4).

Ypperstepresten Jesus
Nå blir vi konfrontert med den av de mest fantastiske ting ved Jesu Himmelske prestetjeneste. Vi blir fortalt at han skulle ta Sitt Eget blod frem for Guds åsyn, for vår skyld. ”Og etter loven blir nesten alle ting renset med blod, og uten blodsutgytelse blir det ingen tilgivelse. Derfor var det nødvendig at etterligningene av de himmelske ting ble renset med slike offer, men de himmelske ting renses selv med bedre offer enn disse. For Kristus gikk ikke inn i en helligdom som er gjort med hender, som er et bilde av den sanne helligdom, men inn i selve himmelen, for nå å åpenbares for Guds åsyn for vår skyld,” (Hebr. 9,22-24)

Her blir vi forsikret om at liksom den jordiske Helligdom trengte renselse, trengte også den himmelske renselse. Paulus gjør en kraftig uttalelse om at “det var … nødvendig” for originalen å bli renset. Denne forklaringen av at Kristus gav Sitt eget blod for å rense den Himmelske Helligdom, kan bare forstås når vi vet hvordan helligdommen i første omgang ble forurenset.  Det synes underlig at det finnes en forurensende faktor i den syndfrie Himmelske atmosfære. Men ordene er der, og vi kan ikke overse dem. Noe trengte renselse i Himmelen, og Jesu blod gjorde det, i det Han gjorde tjeneste i det Aller Helligste. Vi vet at det var i den andre avdelingen på grunnlag av neste vers. ”ikke slik at Han skulle ofre Seg Selv flere ganger, slik ypperstepresten går inn i Det Aller Helligste hvert år med en annens blod. Da måtte Han ha lidt mange ganger siden verdens grunnleggelse. Men nå, én gang ved tidsaldrenes slutt, er Han åpenbart for å ta bort synden ved å gi Seg Selv som offer”. (Hebr. 9,25-26)

Disse ordene bekrefter at Kristus nå oppfyller den eldgamle skygge som gjentok seg vert år på den store forsoningsdagen i Israel. Det var den spesielle seremonien kalt ”renselsen av helligdommen”. Det var en av de viktigste tjenestene som noen gang ble utført i Tabernaklet. Som Paulus sier i Hebreerbrevet, det måtte gjøres en gang hvert år av Ypperstepresten. Det var den ensete dagen i året at noen kunne gå gjennom det forhenget som skilte det Helligste med det Aller Helligste. Bare ett menneske kunne gjøre dette, Ypperstepresten. Paulus sier at Jesus ikke trengte å gå gjennom forhenget hvert år slik hans jordiske motbilde måtte. Men Han kunne gjøre det kun ”en gang ved tidenes ende”.. han brukte ikke dyreblod, som var ikke godt nok, men brukte Sitt eget blod for å utføre den nødvendige renselsen.

 

For å forstå hvordan den jordiske og den Himmelske helligdommen ble forurenset må vi gå tilbake til de spesielle hendelsene som ledet frem til den store Renselsesdagen.

Etter at Moses kom ned fra fjellet hvor han hadde blitt vist Templet og de Hellige Stedene i Himmelen, kalte han sammen alle kunstnerne og håndverkerne og bygde Tabernaklet i ørkenen i følge det Hellige forbildet. De besto av to avdelinger adskilt med et tungt teppe på omkring 5 x 15 meter.  Helligdommen var omgitt av en forgård der brennoffer alteret og renselses karet sto.

I den første avdelingen, det Helligste, var bordet for skuebrødene, gull lysestaken, og syndoffer alteret plassert. Bak forhenget var en annen avdeling kalt det Aller Helligste, som inneholdt kun to ting, Paktens Ark og røkelsesalteret. På hver ende av Arken var en dekkende Kjerub formet av rent gull, som dekket over Nådestolen som var i midten, og representerte Guds nærvær. 

Ettersom dette portable lettvekts Tabernaklet ble båret rundt I ørkenen og reist opp der de slo leir, måtte Israels barn bære frem de påbudte offer for å få tilgivelse for sine synder. Daglig kom overtredere inn i forgården, plasserte et lyteløst lam på alteret, bekjente sine synder over det, og slaktet lammet med sine egne heder. Derpå, avhengig av hvilken synd det var, ville presten enten bære blodet inn i det Hellige, eller spise et lite stykke kjøtt. I begge tilfeller ble presten syndbæreren for sitt folk, og synden ble overført gjennom presten inn i Helligdommen hvor synden ble registrert ved blodet.
Symbolikken er klar. Lammet representerte Kristus Jesus. Synd betød død, og den bekjente synd ble overført til det uskyldige lam. Så, gjennom blodet, ble deres synd ført inn i Tabernaklet.

På grunn av at synden hopet seg opp i Helligdommen, gav Gud ordre om å holde en spesiell tjeneste hvert år, som ble kalt den store renselsesdagen, eller den store forsoningsdagen. Da skulle Helligdommen renses for dets forurensning. Det var da den endelige renselsen ble gjort for de syndene som var blitt bekjent dag for dag gjennom hele året. Denne dagen ble i sannhet sett på som dommens dag, og også moderne Jøder ser på Yom Kippur som den viktigste dagen i året. Om bekjennelsen ikke var gjort i løpet av dagen, ble dette mennesket utryddet fra Israel og forlatt uten håp.

Ikke underlig at folket bad og fastet ettersom dommens dag nærmet seg hver syvende måned av året. Mens de ventet med oppriktige hjerter, kastet ypperstepresten lodd om to geiter i forgården. Etter at han hadde tatt en ildpanne full av glør fra alteret og båret det inn gjennom forhenget til det Aller Helligste, kom han tilbake for å ta med seg blod fra en okse for sin egne synder og stenke det sju ganger foran nådestolen. ”Han skal ta noe av blodet fra oksen og med fingeren skal han stenke det på østsiden av nådestolen. På forsiden av nådestolen skal han sju ganger stenke noe av blodet med fingeren” (3 Mos 16,14). Så slaktet han den gjetebukken som Herrens lodd falt på og stenket også dette blodet foran nådestolen i det Aller Helligste. Dette gjorde soning for Helligdommen som var blitt forurenset, og for de mennesker som hadde bekjent sine synder.

Etter å ha stenket blodet på de plassene der den daglige synds bekjennelsens blod var blitt påført, gikk ypperstepresten ut fra helligdommen og la hendene sine på den andre gjetebukken, syndebukken. Så ble gjetebukken ledet ut i ørkenen for å dø alene. ”Når han har fullført soningen for helligdommen, Åpenbaringsteltet og alteret, skal han komme fram med den levende bukken.  Aron skal trykke begge hendene sine mot hodet til den levende bukken. Over den skal han bekjenne alle Israels barns misgjerninger og alle deres overtredelser og alle deres synder. Han skal legge dem på hodet til bukken, og så skal han sende den ut i ørkenen med en mann som står klar. Alle misgjerningene deres skal bukken bære på seg selv til et avsondret land. Og han skal slippe bukken løs i ørkenen”. (3 Mos 16,20-22) 
Hva ble oppnådde av dette dramatiske ritualet? Fortellingen sier: ”For på den dagen skal det gjøres soning for dere, så dere blir renset fra alle deres synder og dere kan være rene for Herrens åsyn”. (3 Mos 16,30). Det er viktig å forstå at der var en Helliggjørende, rensende tjeneste utført for folket, og like mye en fjerning av deres synde skyld som hadde bygget seg opp siden forrige soningsdag.

Symbolikken er ganske selvforklarende, unntatt syndebukken. Hva representere den? Husk på at seremonien var et billede på den endelige fjerningen av all synd som var begått gjennom året. Syndebukken kunne ikke representere Jesus, for det er ingen blodsutgytelse i dette bildet. Hvem andre kunne bære skylden for alle menneskenes synd? Bare en, Satan, han som er opphavet til all synd, skulle endelig få veltet tilbake over seg sin del av skyld i enhver synd han hadde vert opphavet til.

Det er dette syndebukken representerer. Han hadde på ingen måte noen del i renselsen. Skriften sier enkelt og klart at ypperstepresten hadde gjort en slutt på forsoningen av folket. Renselsen var ferdig og all folkets bekjente skyld var fjernet. Denne straffen til Satan for alle synder som han var årsak til var ikke en erstattende eller rensende straff i det hele tatt, unntatt på en måte, på den samme måten en morder gjør opp for sin synd ved å bli henrettet for den. 
Ved at syndebukken ble leid ut for å dø en ensom død i villmarken, ble det et tydelig bilde på den endelige utraderingen av all synd i hele universet.  Med døden til den onde, både rot og grein, vil alle spor etter syndens grufulle konsekvenser bli totalt utryddet, fjernet.
Den store soningsdagen var et forbilde på utryddingen av synden fra universet. Ansvarets spor til all synd vil bli sporet tilbake til de skyldige, og noen må betale straffen for dem alle. Lammets blod ofres for alle som har tro på Frelseren, men alle andre må selv bære straffen på sin egen kropp. Enhver synder som ikke har gjort Kristus til sin syndebærer må bære sin egen synd. Kristus som stedfortreder bar syndene til millioner, og døde som en erstatning for dem, selv om Han aldri begikk en eneste synd selv. Satan må bære syndene til millioner han også, men han må dø for de syndene fordi han var personlig ansvarlig for at de ble begått.

Så de to geitebukkene symboliserer de to eneste måtene synd kan bli fjernet på, renselse gjennom døden til en erstattende syndebærer, eller straffen gjennom synderens egen død.
Nå er vi bedre forberedt til å forstå hva Jesus holder på med akkurat nå i den Himmelske Helligdom. Hebreerbrevet lærer klart at Kristus bringer sitt eget blod inn i det Aller helligste. Paulus sier at Han ikke behøver å gå inn der hvert år, men kun en gang ved verdens ende. Tydeligvis må samme prestelige tjeneste gjøres i Himmelens Helligdom der oppe, som det som skein gjennom i det jordiske på den store forsoningsdagen. Dette viser uten tvil at det Himmelske Tempel blir renset ved denne engangs foreteelsen når Jesus går inn i det Aller Helligste. Paulus uttaler at: ”Derfor var det nødvendig at etterligningene av de himmelske ting ble renset med slike offer, men de himmelske ting renses selv med bedre offer enn disse”. (Hebr. 9,23) .

Vi har nå sett på hvorfor det Himmelske Helligdom trengte renselse. I det jordiske var det nødvendig for å fjerne synderegisteret av blod. Dette registeret måtte fjernes.

Finnes det også et synderegister i Himmelens Helligdom? Om så, hvordan holdes så denne registrering? Ifølge Bibelen foregår dette i bøker. Johannes skrev: ”Og jeg så de døde, små og store, stå framfor Gud, og bøker ble åpnet. Og en annen bok ble åpnet, som er Livets bok. Og de døde ble dømt etter det som var skrevet i bøkene, etter sine gjerninger”. (Åp 20,12).

Ingen kan nekte for at det er et synderegister i Himmelen. Alt er skrevet i bøkene, og dommens verk skjer ut fra disse bøkene med synderegistreringer. Daniel beskriver domssenen slik: ”En strøm av ild flommet fram og kom ut foran Ham. Tusen ganger tusen gjorde tjeneste for Ham. Ti tusen ganger ti tusen stod framfor Ham. Retten ble satt, og bøker ble åpnet”. (Dan 7,10).

Det aller Helligste
Kristi verk i Helligdommen begynner å komme i fokus. Renselsen av den himmelske Helligdommen er fjerningen av synden gjennom den rensende handling ved blodet som Jesus utfører for dem som tror. Du vil kanskje spørre, hvordan går dette til? Ble ikke renselsen ferdig da Jesus døde på korset? Det er ikke tvil om at Jesus fullførte det offer som frembringer en endelig renselse fra synd for enhver som ber om renselse og tilgivelse. På samme måte som da lammet ble slaktet i forgården ikke fjernet synderegisteret før dets blod ble stenket i Helligdommen, så kan heller ikke Jesu død ha noen rensende effekt før det blir tillagt ethvert liv som søker det gjennom ypperstepresten i den Himmelske Helligdom.
Helt siden Jesus gikk inn i det Aller Helligste har Han vert opptatt med dommens verk, med å rense alle de synderegistrene ved å appellere med Sitt blod til Faderen. Hebreerbrevets forfatter binder samme Jesu tjeneste i det Aller Helligste med dommen. Han skrev. ”For Kristus gikk ikke inn i en helligdom som er gjort med hender, som er et bilde av den sanne helligdom, men inn i selve himmelen, for nå å åpenbares for Guds åsyn for vår skyld, ikke slik at Han skulle ofre Seg Selv flere ganger, slik ypperstepresten går inn i Det Aller Helligste hvert år med en annens blod. Da måtte Han ha lidt mange ganger siden verdens grunnleggelse. Men nå, én gang ved tidsaldrenes slutt, er Han åpenbart for å ta bort synden ved å gi Seg Selv som offer.  Og slik som det er bestemt for menneskene én gang å dø, og deretter dom,”. (Hebr. 9,24-27).

Her forbinder Paulus dommen med Jesu tjeneste i det Aller Helligste. Den rensingen har alltid ment å være på dommens dag, fordi det angikk det å ta bort synden, og den endelige fjerningen av den, enten gjennom den stedfortredende ypperstepresten, eller ved å sende bort den som ikke angrer, den ubotferdige.

I det neste verset beskriver Paulus dommens ende og Jesu komme for å frelse dem som blir regnet verdige til frelse. ”slik ble Kristus ofret én gang for å bære manges synder. For dem som venter på Ham med iver, skal Han vise seg for andre gang, uten å bære synd, til frelse”. (Hebr. 9,28).

Noen mektige sannheter er åpenbart i dette verset. Kristus har fullendt sitt verk som syndbærer og prest. Han beskrives nå å stå frem ”uten synd”. Dette taler ikke om at han har en syndfri natur, det har aldri vert spørsmålet. Men Han bærer ikke lenger Sitt folks synder overfor Sin Far. Han utfører ikke lenger Sin renselses tjeneste for dem i den Himmelske Helligdom.  Han har fullført den fullkommet. Arbeidet med granskingen i bøkene i Himmelen til dommen er fullført. Nå returnerer Han uten synd, uten lenger å bærer Sitt folks synd, for å utføre dommen som er blitt avgjort utfra bøkene. Nådetiden er over, ikke mer synd kan bli strøket ut, for det er ingen gjentagelse av Jesu gjerning i Det Aller Helligste. Alt er avgjort.

Johannes taler om dette øyeblikk på denne måten: ”Den som gjør urett, la ham fortsatt gjøre urett! Den som er uren, la ham fortsatt være uren! Den som er rettferdig, la ham fortsatt være rettferdig! Den som er hellig, la ham fortsatt være hellig!  Og se, Jeg kommer snart, og Min lønn er med Meg, for å gi enhver igjen etter hansgjerning”. ( Åp 22,11-12).

Når Jesus legger av seg prestedrakten og ikler Seg Sin Kongekledning er prøvetiden for alle mennesker for alltid avgjort, fiksert. Ethvert navn er blitt antatt eller avvist på grunnlag av bøkene. Et mektig dekret går ut fra Tronen med det budskap at alle må nå forbli som de er, og forkynner Jesu umiddelbare gjenkomst for å utføre det dommen har bestemt. ”Og hver den som ikke ble funnet innskrevet i Livets bok, ble kastet i ildsjøen”. (Åp 20,15)

Legg merke til at den avgjørende faktor er Livets bok. Mens dommen, som også omfatter Livets bok, foregår, vil noen navn bli funnet der, andre vil ikke, for de som finnes der har synden blitt renset bort i dommen. ”Og jeg så de døde, små og store, stå framfor Gud, og bøker ble åpnet. Og en annen bok ble åpnet, som er Livets bok. Og de døde ble dømt etter det som var skrevet i bøkene, etter sine gjerninger. Og havet gav fra seg de døde som var i det, og Døden og Dødsriket gav tilbake de døde som var i dem. Og de ble dømt, hver etter sine gjerninger.  Deretter ble Døden og Dødsriket kastet i ildsjøen. Dette er den annen død. Og hver den som ikke ble funnet innskrevet i Livets bok, ble kastet i ildsjøen. (Åp 20,12-15)

Daniel taler om den samme hendelse med disse ordene: ”På den tiden skal Mikael stå fram, den store fyrsten som står vakt over ditt folks barn. Det skal bli en trengselstid som det aldri har vært fra noe folkeslag ble til, og helt til den tiden. Men på den tiden skal ditt folk bli utfridd, hver den som blir funnet innskrevet i boken. Mange som sover i jordens støv, skal våkne, noen til evig liv, noen til skam og evig avsky”. (Dan 12,1-2) .
Denne sekvensen er den samme. En avgjørelse er blitt gjort ut fra bøkene, og utførelsen av dommen følger umiddelbart. Kun de navn som har overlevd den inngående granskingen i dommen vil regnes som verdige til et evig liv.

I denne enkle behandlingen av dette emnet blir det ingen mulighet til å fastslå begynnelsen av det rensende verk i den Himmelske Helligdom. Kan bare si at det ikke er noen spesiell profeti i Daniel som fastsetter året da Jesus entrer det Aller Helligste for å begynne sin tjeneste der. Siden Han alt er i gang med tjenesten, og at vi lever i denne spesielle dommens periode, synes det mer tjenelig at vi bruker den tiden vi har til å tenke på hvordan Kristi prestetjeneste kan berike oss akkurat nå. Det er interessant å merke seg i forbifarten at i følge den jordiske skyggen, vil den tiden vår Yppersteprest bruker i det Aller Helligste være kort i forhold til den tiden han bruker i det Hellige. Legg også merke til at det er en 7 måneders periode som omfattes av det jordiske renselsesritualet.

Kristi blod gjør fullkommen.
Etter å ha sammenliknet det jordiske presteskap med det Himmelske i de ni første kapitlene i Hebreerbrevet, går vi nå inn i det tiende der Paulus forklarer den største forskjellen på den ene fremfor den andre. Hele veien har han påstått at den gamle pakts ritualer ikke kan få mennesker til å slutte å synde. I Hebreerne 9,9 skrev han at: ”Dette er en lignelse inntil den tiden som er nå. Både gaver og offer blir båret fram, uten at de kan gjøre den som utførte tjenesten, fullkommen etter samvittigheten”. (Hebr. 9,9). I motsetning til ”hvor mye mer skal ikke da Kristi blod, Han som ved en evig Ånd bar Seg Selv fram uten lyte for Gud, rense deres samvittighet fra døde gjerninger så dere kan tjene den levende Gud”? (Hebr. 9,14).

I tråd med dette begynner kapittel ti. ”For loven, som bare har en skygge av de kommende goder og ikke selve tingenes egen skikkelse, kan aldri med disse samme ofrene, som de stadig ofres år etter år, gjøre dem fullkomne som bærer dem fram. For ville de ikke da ha sluttet med å bære ofrene fram? For de som hadde del i denne tjenesten og som én gang var renset, ville da ikke lenger ha synd på samvittigheten. Men i disse ofringene ligger det hvert år en påminnelse om synder”. (Hebr. 10,1-3)
Paulus trekker frem den største svakheten i det jordiske presteskapet med sin konstante runde med syndofringer. Prosessen tok aldri slutt, fordi menneskene ikke fikk kraft til å slutte å synde. ”Men i disse ofringene ligger det hvert år en påminnelse om synder”. (Hebr. 10,3). Hadde det vert sann bot og helliggjørelse hos tilbederen ville ofringen tatt slutt. ”For det er ikke mulig at blodet av okser og bukker kan ta bort synder. Derfor, idet Han kommer inn i verden, sier Han: «Offer og gave ville Du ikke ha, men et legeme har Du forberedt for Meg".  (Hebr. 10,4-5). Ordet ”derfor” betyr ”på grunn av dette”. Av hvilken grunn? På grunn av at syndofringer ikke kunne ta synden bort fra menneskers liv. ”Derfor, idet Han kommer inn i verden, sier Han: "Offer og gave ville Du ikke ha, men et legeme har Du forberedt for Meg”. (Hebr. 10,5)

Disse versene inneholder det viktigste budskap i Hebreerbrevet. De forsikrer oss om at Jesus kom inn i denne verden fordi Han aldri har syndet. Han kunne gjøre det ingen dyreofringer kunne oppnå. Han kunne ”ta bort synd” ved å leve et perfekt liv i lydighet i et legeme av kjøtt gjort i stand for hans inngang inn i den menneskelige slekt. Hans liv var fullstendig underkastet Guds vilje, og salmisten definerer den viljen til å være Guds Lov skrevet i hjertet. Ved den viljen (lydighet til Loven), kunne Kristus ofre Seg Selv som et perfekt, fullkomment, lytefritt offer til Faderen. Dette sikrer vår Herliggjørelse. ”Først sier Han: "Offer og gave, brennoffer og syndoffer, ville Du ikke ha, og Du hadde heller ikke behag i dem" - det som altså etter loven blir båret fram. Deretter sa Han: "Se, Jeg kommer for å gjøre Din vilje, Gud." Han tar bort det første, så Han kan innsette det andre.  Ved denne viljen er vi blitt helliget ved ofringen av Jesu Kristi legeme én gang for alle”. (Hebr. 10,8-10).

La oss nå spørre, hva er dette ”første” som ble tatt bort? Det var ofrene ofret ”ved (eller ifølge) Loven” de seremonielle lovene av skygger og etterlikninger. Hva er det ”andre” som Han innsetter? I følge vårt vers er det Guds vilje. "Se, Jeg kommer for å gjøre Din vilje, Gud." Hva er denne viljen? ”Da sa Jeg: "Se, Jeg kommer. I bokrullen er det skrevet om Meg.  Å gjøre Din vilje, Min Gud, er Min lyst, og Din lov er i Mitt indre." (Sal 40,8-9). Hans vilje er Loven, skrevet i hjertet. I motsetning til evige rundgang med synd og bekjennelse, kom Jesus for å ta synden bort. I Sitt kjød oppnådde Han fullstendig lydighet til Sin Far, og åpnet en vei gjennom forhenget ved sitt kjød, for at vi også skulle oppnå total seier over synden.

Paulus fortsetter, ”Ved denne viljen er vi blitt helliget ved ofringen av Jesu Kristi legeme én gang for alle. Og hver prest står daglig og gjør tjeneste, og bærer mange ganger fram de samme ofrene, som aldri kan ta bort synder.  Men etter at Han hadde båret fram ett evig offer for synder, satte Denne Presten seg ved Guds høyre hånd. Fra da av venter Han inntil Hans fiender blir lagt som skammel under Hans føtter.  For ved ett offer har Han for all evighet gjort dem fullkomne som blir helliget”. (Hebr. 10,10-14).

Her er den mektige storheten i den nye pakt dramatisk pekt på. Betydningen av Jesu frelsende død, er Loven skrevet på kjøtt tavler i hjertet som gjør det mulig for alle å bli helliggjort. Motsetningene mellom det årlige offer som aldri kunne gjøre tilbederen perfekt, og ”offeret” av Jesu legeme ”en gang for alle” som kan ta bort synd og gjøre oss perfekte. ”For loven førte ikke noen ting til fullkommenhet. Men et bedre håp føres inn, og ved dette kan vi komme nær Gud”. (Hebr. 7,19). Dette ”bedre håp” er selvfølgelig renselsens effektivitet ved et bedre offer, Jesu blod. Og hva eller hvem var det som offeret gjorde mer fullkomment?”. Ved dette kommer vi nær Gud”.

Det klingende argumentet om fullkommenhet er presentert i Hebr. 13,20-21 ”Må nå fredens Gud, Han som i kraft av en evig pakts blod førte vår Herre Jesus Kristus, sauenes store Hyrde, opp fra de døde, må Han gjøre dere fullkomne til all god gjerning, slik at dere gjør Hans vilje, som virker i dere det som er til behag for Ham, ved Jesus Kristus. Ham tilhører æren i all evighet. Amen”. Og hva er Hans vilje? ”Å gjøre Din vilje, Min Gud, er Min lyst, og Din lov er i Mitt indre.» (Sal 40,9). Og ”For dette er Guds vilje, deres helliggjørelse”. (1 Tess 4,3).

Noen mennesker er redd for ordet ”fullkommen”, men Paulus var ikke redd for å bruke evangeliets kraft for å frelse noen som helst. Ingen kan lese Hebreerbrevet på intelligent vis uten å lese dette ordet igjen og igjen. Noen ganger refereres det til ”fulkommengjøring” av den troende, andre ganger som å ”rense samvittigheten” eller å ”helliggjøre” tilbederen. Noen kristne nekter for at Jesu død fremskaffet helliggjørelse. De tror at helliggjørelse er et helt annet verk gjort av Den Hellige Ånd etter rettferdiggjørelsen. Men, Paulus hadde sannelig ikke dette synet på rettferdighet ved tro. Han forbant stadig det frelsende blod til helliggjørelsen verk. ”Derfor led også Jesus utenfor porten, for at Han kunne hellige folket med Sitt eget blod”. (Hebr. 13,12). Og igjen, ”Ved denne viljen er vi blitt helliget ved ofringen av Jesu Kristi legeme én gang for alle”. (Hebr. 10,10). Så igjen, ”Hvor mye hardere straff tror dere ikke den skal bli funnet verdig til, som har trampet Guds Sønns blod under fot, vanhelliget paktsblodet som han ble helliget ved, og spottet nådens Ånd”? Hebr. 10,29). I Hebr. 6,1 skrev han; ”Idet vi nå lar den mer grunnleggende læren om Kristus ligge, skal vi gå videre til det fullkomne og ikke igjen legge grunnvollen med omvendelse fra døde gjerninger og tro på Gud”.

Dersom noen skulle tolke dette som en lære om total seier over synd som noen slags ”hellig kjød” lære, må vi skynde oss å legge til; all denne helliggjørelsen og fullkommenheten for syndige mennesker kan kun mottas som en gave fra Gud, og er gjort mulig bare gjennom Jesu liv og død. Hans syndfrie liv og frelsende død er tillagt den troende for å rettferdiggjøre ham for de synder som er utført, men Hans seirende liv er også tillagt den troende for å holde ham borte fra å falle i synd. Tjenesten til vår yppersteprest i den Himmelske Helligdommen er å utføre begge disse fantastiske krav gjennom sin prestetjeneste.
Vi fastslår, sammen med Paulus at ”For jeg vet at i meg, det vil si i mitt kjød, bor det ikke noe godt. For viljen har jeg, men å gjennomføre det gode finner jeg ikke kraft til i meg selv”. (Rom 7,18). Men vi er også enige hans ord lengre fremme, ”For det som var umulig for loven, fordi den var maktesløs på grunn av kjødet, det gjorde Gud ved å sende Sin egen Sønn i syndig kjøds lignelse og for syndens skyld: Han fordømte synden i kjødet, for at lovens rettferdige krav skulle bli oppfylt i oss, vi som ikke vandrer etter kjødet, men etter Ånden”. (Rom 8,3-4).
Ordet ”rettferdighet” her er det greske ordet ”dikaima” som betyr ” rettferdige krav”. Men Lovens krav kan imøtekommes hos den troende bare fordi Kristus levde et fullkomment liv i det samme kjød. Dette refererer ikke til tilskrevet rettferdighet, men til den aktuelle oppfyllelsen av Lovens krav. Dette er definitivt helliggjørelse, eller objektiv rettferdighet.  Paulus fastsetter den grunnleggende nødvendigheten av kristen fullkommenhet ved ordene om at ”Hvis det da var mulig å oppnå fullkommenhet ved det levittiske prestedømme - for ved dette fikk folket loven -, hvilket behov var det så fremdeles for at en annen prest skulle stå fram etter Melkisedeks ordning og ikke bli kalt prest etter Arons ordning?” (Hebr. 7,11). Behovet var der fordi det gamle systemet hadde feilet i å gjøre tilbederne fullkomne, og om Kristus ikke hadde fremskaffet fullkommenhet, hadde det ikke vert noen fremgang fra dyreofringene. Det er kraften av den totale seier over synden som gjorde Jesu presteskap så mye større enn Arons. Om helliggjørelsen ikke var innbefattet i Jesu prestetjeneste, ville det gi akkurat det samme som den jordiske skygge gav, og ingenting mer.

Vi har nå foran oss tre årsaker til at den Nye pakt kan ta bort synd og gjøre ”dem som kommer inn fullkomne”

Først: Kristus kom ikke med offer, men med et legeme som Han levde i, i fullkommen lydighet. Ved det legemets eksempel har Han skapt en vei for oss til sann hellighet. Hans seier over synd i et legeme som vårt, forsikrer oss om at vi ved tro kan ta del i den samme seier. ”Derfor, brødre, har vi frimodighet til å gå inn i helligdommen ved Jesu blod. Vi har en ny og levende vei som Han har innviet for oss gjennom forhenget, det vil si Hans kjød.  Og siden vi har en Yppersteprest over Guds hus, så la oss komme nær med et sannferdig hjerte i troens fulle visshet, etter at vi har fått våre hjerter overstenket og på den måten blitt renset fra en ond samvittighet, og også har fått våre legemer vasket med rent vann. (Hebr. 10,19-22).
Det andre: hans blod stadfestet den Nye Pakt der loven er skrevet i hjertet. Dette åndeliggjør den troende, noe som gir Jesus muligheten til å leve ut Sitt liv i lydighet i den troende.
Det tredje: Jesu uforanderlige presteskap gjør Hans tjeneste med det rensende blodet til rettferdiggjørelse og helliggjørelse tilgjengelig til en hver tid. Han tar bort synden ved å rense bort synderegisteret fra Helligdommen gjennom tilgivelse, og ved å rense hjertene til de troende gjennom Sin helliggjørende tilstedeværelse. ”Derfor har Han også makt til fullkomment å frelse dem som kommer til Gud ved Ham, ettersom Han alltid lever for å gå i forbønn for dem”. (Hebr. 7,25)
Paulus taler om ”frimodighet” og ”full visshet” i å følge vår Yppersteprest inn i det helligste. Hvem kan ikke komme trygt når den rensende effekt er uttalt med ord som disse:renset fra en ond samvittighet”, ”våre hjerter overstenket” (Hebr. 10,22) – rense deres samvittighet fra døde gjerninger” (Hebr. 9,14) – gjort dem fullkomne som blir helliget” (Hebr. 10,14) -  Ham åpenbart for å ta bort synden” (Hebr. 9,26).

Dersom Kristi blod ikke fremskaffet renselse for samvittigheten, og fullkommenhet til den troende, ville det ikke hatt noen fordel fremfor de seremonielle offerlover. Og om ingen mennesker omskapes i Kristus, som ville oppfylle Guds opprinnelige krav om lydighet, ville Satans anklager mot Gud vert sanne. Men om det kan vises til at lydighet er mulig gjennom Guds kraft, så vil tilslutt enhver synder måtte erkjenne rettferdigheten i Guds krav om lydighet som en prøve på lojalitet og kjærlighet. Den kristnes rettferdiges liv er ikke et passivt "stå å se på" liv, men et liv i lydighet. Lydigheten består i å oppfylle Guds rettferdige krav til mennesket. Men, mennesket er ikke alene om dette. Vi har en Gud som her lagt alt til rett for sine trofaste etterfølgere til å oppnå hellighet her på jorden. I Guds kraft, og ved Den Hellige Ånds ledelse, og ved Kristi stedfortredende død kan vi oppnå lydighet. Paulus sier: "Derfor, mine kjære, da vi har disse løftene, så la oss rense oss fra all urenhet på kjød og ånd, og fullføre vår helliggjørelse i frykt for Gud". (2 Kor 7,1). Og samtidig som vi arbeider med oss selv og vårt syndige liv oppfordrer Paulus oss til å arbeide på vår frelse, noe som er samme sak. "Derfor, mine kjære, slik dere alltid har vært lydige, ikke bare da jeg var hos dere, men mye mer nå ved mitt fravær, så arbeid på deres egen frelse med frykt og beven!" (Fil 2,12)

Takk så Gud for at det Han fremskaffet gjeldet fortid, nåtid og all fremtid. Og at den frelsende gjerningen i det en-gang-for-alle offeret av det sanne Lam fremdeles blir gjort gyldig for de som blir helliget, og vil fortsette til vår Yppersteprest trer ut av Himmelens Helligdom.”La oss derfor komme fram til nådens trone med frimodighet for at vi kan få miskunn og finne nåde til hjelp i den tid vi trenger det”. (Hebr. 4,16). Akkurat nå, når du leser disse ord, ofrer Jesus Sitt blod for deg. Følg Ham i tro gjennom forhenget så Han kan rense bort din synd og frelse deg fra syndens makt! Og budskapet fra Gud gjelder fremdeles: "Kom nå, og la oss gå i rette med hverandre, sier Herren: Om deres synder er som skarlagen, skal de bli hvite som snø. Om de er røde som purpur, skal de bli som den hvite ull". (Jes 1,18) 

Skriv en kommentar: (Klikk her)

123hjemmeside.no
Antall tegn tilbake: 160
OK Sender...
Se alle kommentarer

| Svar

Nyeste kommentarer

28.08 | 21:08

Det blir allikevel motstridende å si att det er en ny lov ved Paulus når Jesus presiserer i matt 5 17-19 att himmel og jord skal forgå før lovene gjør det.

...
25.06 | 19:09

Kan du referere konkret hvor i boken det gjelder?

...
27.05 | 19:29

Jesus Kristus "har opphevet loven med dens bud og forskrifter. (Ef 2:15) Derfor finnes det heller ikke noen oppfordring til å holde sabbaten i NT for kristne!

...
27.05 | 18:55

DE NI "MORALSKE" BUD I DE 10 BUD ER GJENTATT i NT, men hvorfor blir plikten om å helligholde sabbaten ikke nevnt ÉN ENESTE GANG i NT?

...
Du liker denne siden
Hei!
Prøv å lage din egen hjemmeside som jeg.
Det er enkelt, og du kan prøve det helt gratis.
ANNONSE