Standard side

Hedenske skikker med kristent fortegn

 

Opp igjennom historien har soltilbedelsens grusomheter trengt inn i alle samfunn rundt hele jorden. Babylonerne kalte solguden for Shamash. Egypterne Ra. Assyrerne Baal. Kanaanittene Molok. Perserne Mitras. Grekerne Helios. Drudene Hu. Og Romerne Sol invictus, den uovervinnelige sol. Listen fortsetter ned igjennom historien og infiltrerer kulturer så vidt forskjellige som hinduismen hos Japanerne til Aztekerne  og alle indianerstammene i USA. De fleste forskere er enige om at de kan følge den tilbake til dens begynnelse i Babylon. Babylon den første store vedensmakt ble grunnlagt av Nimrod ikke lenge etter storflommen (1.Mos.10.8-10) Nimrod arvet sine forfedres psykiske og intellektuelle styrke. Først var Nimrod bare en jeger, men etter hvert som tiden gikk ble hans eskapader til legender hos hans etterkommere. Talløse fortellinger om hans eventyrlige gjerninger opphøyet ham til et slags overmenneske. Og det stadig ekspanderende samfunn for hans føtter begynte ikke bare å ære ham, men også å tilbe ham som en gud.

Nimrods arroganse ble bare overgått av hans hustru Semiramis. Semiramis var usedvanelig vakker, over enhver fantasi. Hun utførte sin makt med jernhånd. Som Nimrod ble også Semiramis tilbedt av vanlige folk.  To overtroiske hjerter som hadde avveket fra tilbedelse av den ene sanne Gud. Nimrod og Semiramis ble sett på som solen og månen i menneskelig form. Selv om historiske berettelser er vage angående Nimrods død, overlot han til Semiramis en enorm makt, og et enda større dilemma. Hvordan skulle hun ivareta det mektige imperium han hadde skapt. Der fantes bare en løsning, og hun gjennomførte det med djevelsk stil. Nimrods ånd hadde fart opp til selve solen, hevdet hun. Med innlevelse og arroganse fortalte hun folket hvordan han i sin opphøyde rolle ble deres forkjemper og beskytter. Hver morgen stod han opp, og gjennom dagen gav liv og lys til folket og jorden der han for over himmelen. Om kvelden ville han fare under horisonten og kjempe med underjordiske onde makter og demoner som ellers ville innta menneskeheten. Noen ganger ble kampene ville og blodige derfor var til og med himmelen farget rød.

Hver morgen måtte folket legge sine offergaver frem for den stigende sol og tilbe den levende guden som var deres beskytter. Nimrods tilbedere hadde også fått en forbindelse mellom deres forfedre og dem selv. Uten annet enn deres psykiske sanser å lite på, godtok de villig de fabrikasjoner av overåndelige historier fra Semiramis. Uten å vite det var de blitt brikker i satans listige plan, den mektigste forfalskeren. Han hadde nå lagt grunnlaget for enhver oppstående hedningekultur.

Det ble fastsatt at heretter skulle den første dagen i uken vies til tilbedelse av solguden. Og på samme måten skulle resten av ukedagene dedikeres til de laverestående himmellegemene. Merkelig nok, gjennom Mitramismen fikk ukedagene de navn vi kjenner i dag. I dag har de fortsatt de Teutoniske navnene på de samme planetariske elementene. Den første dagen forblir Søndag, mandagen forbindes med månen, Tirsdag med planeten Mars(Tiu) , Onsdag med Merkur (Woden), Torsdag med Jupiter ( Tor), fredag med Venus (Frigg eller Freya) og lørdag er oppkalt til Saturn (Satur) .

Som generasjonene gikk, begynte religiøse ledere å tillegge doktriner og seremonier til soltilbedelsen. De påstod at solen gav liv, den måtte inneholde liv for den trengte styrke på sin vei over himmelen. I tilbedelsens navn ble det ofret tusenvis av menn, kvinner og til solguden. For en tilbedelse! Gud befalte gjennom Moses i 5 Mos 12,31 ”Du skal ikke tilbe Herren din Gud på den måten. For alt som er en styggedom for Herren, alt det Han hater, det har de gjort for gudene sine. For til og med sine sønner og døtre brenner de på ilden for gudene sine. ”

En vår, ikke lenge etter Nimrods død viste det seg at Semiramis var med barn. Babylons skriftlærde ble sammenkalt hos henne, hvor hun berettet denne historien; Nimrod hadde befruktet henne, påstod hun, gjennom de livgivende strålene fra solens glød. Som solens barn ville dette barnet inneha hellighet og rettigheter fra solguden. Og hun selv, Semiramis, ville være solgudens mor. Sånn blasfemi er gjennomsiktig i dag og ingen ville tro noe sånt. Men en nasjon som hadde vendt seg fra den levende Gud ble det absurde til en virkelighet som alle trodde på. Massenes overtro ble en fruktbar grunn for satans dødelige plan og spredte seg som ugress, de blomstret.

Den 25. desember ble Tammuz født. Hans fødselsdag ble hyllet som et mirakel. Ved at denne dagen var like etter vintersolverv med stadig lengre dager, ble sett som et tegn på at solen ble gjenfødt og ble feiret med store gledesfester. Etter dette ble 25. desember oppfattet som solgudens fødselsdag, og ble en årlig festdag over hele kongedømmet. Som sin far Nimrod ble også Tammuz sett på som en stor jeger. Han ble også tillagt en mystisk forbindelse til Ishtar, modergudinnen, som var mor til alle reproduktive energier i naturen. Som også var måneguden og himmeldronningen. Ishtar var den største kvinnelige hersker hos assyrerne. Den samme gudinne, med mange variasjoner, finnes i andre kulturer som Ashtoreth (fønikere), Astarte (greske og romerske), Eostre og Eastre hos Anglosakserne. Hennes like i Egypt var Isis, kone og datter av Osiris og mor til Horus. Kaniner og egg ble symboler på liv og fruktbarhet som tidlig ble identifisert med Ishtar. Den årlige tilbedelsen av henne var omkring den første fullmåne etter vårjevndøgn, da naturen så ut til å springe ut i reproduktiv vitalitet.

Dessverre døde den unge Tammuz (også kjent som Adonis, som betyr herre, i klassisk mytologi) i kamp med en vill slange. Her overtar legenden historien helt. Noen legender sier at etter tre dager oppreiste Tammuz seg selv fra døde. Andre sier at den sorgsyke Ishtar reiste ned til underverdenen for å finne ham. Etter mange dager klarte hun det, men under hennes fravær sluttet kjærligheten å blomstre og alt liv på jorden begynte å visne. Men i følge alle legender var den lammende mangelen på kjærlighet over da Tammuz igjen var kommet tilbake til livet. Han ble nå den nye solguden, og hans ry oversteg Nimrods.

Hvert år ble Tammuz tragiske død og påståtte reise til solen feiret. Den førti dager lange feiringen av Ishtar ble avbrutt med selv-pining for feiringen av pine og død. (det var denne ”gråting for Tammuz” som Gud kalte for en styggedom i deres hjem Esek.8.13-14 "Og han sa til mig: Ennu skal du få se flere store vederstyggeligheter som de gjør. Og han førte mig til inngangen av porten til Herrens hus, den port som vender mot nord, og se, der satt kvinnene og gråt over Tammus." På slutten av denne sørgeperioden var det at alle stod tidlig opp og gikk opp på det høyeste fjellet for å se solen stige opp. De ofret vin og kjøtt og overgav seg selv til tilbedelse av solen og utropte ”vår herre er oppstått”. Så fortsatte de å feire Ishtar, himmeldronningen, fruktbarhetsgudinnen.

Som forberedelse til denne feiringen bakte de små kaker som de merket med et kryss (et hedensk symbol på fruktbarhet), de stekte dem i solen som en del av deres tilbedelses ritual. Dagen endte i ravende orgier av verste sort, og ble ofte avsluttet med menneske ofring. Denne praksis spredte seg utover hele jorden og også Israel, et folk hengitt til tilbedelse av den eneste levende sanne Gud, slapp heller ikke unna denne perverse innflytelsen. I kompromiss med deres hedenske naboer tillot jødene deres egen rene tilbedelse å bli infiltrert av den ene hedenske handling etter den andre til de tilslutt var nesten helt frafalne. I Jer 7,17-18 åpenbarer profeten Guds klare missfornøydhet ved deres hor mot Ham: ”Ser du ikke hva de gjør i byene i Juda og på gatene i Jerusalem? Barna samler ved, fedrene tenner ilden, og kvinnene knar deig for å lage kaker til himmeldronningen. De utøser drikkoffer til andre guder, for å egge Meg til vrede. Er det Meg de rammer, så Jeg blir vred? sier Herren. Er det ikke dem selv, så deres ansikt rødmer av skam ”. Sannelig, forvillelse var uunngåelige resultat for Guds folk ved å kompromittere de hedenske tradisjoner. Og forvillelse var arven de brakte til kommende generasjoner.

Det uroer deg kanskje å lære at faktisk alle helligdager som nå sees på som kristne helligdager har sitt utspring i hedenskapen mange hundre år før Kristus, men hedensk historie viser det uten enhver tvil. Fødselsdagen til solens barn, Tammuz, ble til Guds sønn Jesus sin fødselsdag. Sørgetiden over Tammuz ble til faste, og oppstandelsen av Tammuz levde videre som oppstandelses historien om Jesus. Kakene til Himmeldronningen ble til hete brennmerker, og de forferdelige fruktbarhets ritene til Ishtar ble til påske. (tilfeldigvis er påske fremdeles en bevegelig fest som settes etter månensyklusen hvert år. Den feires alltid første søndag etter første fullmåne etter vårjevndøgn). Kanskje var det derfor Gud valgte akkurat denne dagen for Sitt siste store under i Egypt. Den dagen ble til død for hedningene og til liv for Jødene.

Også de mindre hedenske hellige dager, eller helligdager ble absorbert av kristen kultur. På høsten, sesongen for død, trodde de at de dødes ånder var tilstede. Dersom de ikke ba for dem og ga dem ordentlig mat og husrom, fryktet menneskene at åndene ville bli værende og bringe ulykke. Med  andre ord ” trick or treat”. I dag har vi bare alle helgens dag.(kvelden for alle helgener). Kvelden før kalles nå Halloween, og barna kler seg ut med antrekk av død og fordervelse.

St. Valentins dag er rester av Lupercallia, en tidlig vårrenselsesrite der prestene løp gjennom gatene med remser av gjeiteskinn. Med disse gjeteskinns remsene pisket og slo de kvinner for å gi dem fruktbarhet for det kommende året. Kopling av unge gutter og jenter ved utvelgelse ved tilfeldige utropte navn var dagens høydepunkt. Geiteskinnsremsene ble etterhvert til små piler skutt av Amor, og kopling og utvelgelse skjer i dag ved mer raffinerte Valentinskort.

Mange andre eksempler kunne gies, men begrenser det til å påstå at vår religiøse og sekulære kultur i dag er forsøplet med mange hedenske tradisjoner, små og store. Hvordan skjedde så dette, vi er en kristen og opplyst nasjon, er vi ikke? Det første spørsmålet er nok enklere å svare på enn det andre.

Livet som kristen var vanskeligst i menighetens første tid. Den hedenske verden var hensynsløs og mektig, og prøvde å undertrykke og fjerne den lille sekten av tilbedere som hadde Jesus Kristus som deres Herre og Frelser. Men martyrblodet virket til oppblomstring av denne lille menigheten. Etter som tiden gikk ble det klart at kristendommen var kommet for å bli.

Når satan ikke kunne ødelegge menigheten ved vold, satte han i gang en annen strategi. Han ville bli med i kirken selv og infiltrere den og ødelegge den fra innsiden. Dette viste seg å være mer virkningsfullt. I det fjerde århundre etter Kristus hadde det Romerske imperium investert i den voksende kirken med sin egen velstand og en stor del politisk makt, med tanke på å utvide sitt imperium. Uheldigvis for verden ble denne blanding av religiøs og politisk makt en giftig blanding som forandret alle de som smakte på den. Ikke lenger det ydmyke Herrens legeme. Kirken slukte den hånd som matet henne, og i 538 eKr. Erklærte Pave Justin at det nå var den Romerske kirke som styrte verden. Denne regjering skulle kalles ”Det hellige Romerske Imperium”

Verden stagnerte og led under presset fra den Romerske kirken gjennom den mørke middelalder som fulgte. I sin tørst etter mer makt og innflytelse absorberte hun alle andre religioner inn i seg selv, og ødela den rene læren fra Kristus med en blanding av overtro og legender. Denne karakteristikk var typisk for alle hedenske nasjoner, sier Durant i sin bok ”Historien om verdens sivilisasjoner ”. Det var guder for alt, for en hver stund i en manns liv. En gud for hus, for hage, for mat, for drikke, for helse, og for fremgang. Den romerske kirken samlet alle disse til sitt bryst og gav dem helgennavn. Bønn for døde, i stedet for bønn til Cybele ble det nå ofret til jomfru Maria. Bruken av amuletter og idoler ble nå vanlig. Samme med ofringer for sjeler (Skjærsilden). De hedenske kongene trodde på inkarnasjoner fra solguden, og den romerske kirkens motpart var paven som ”vikar for Kristus”.

De første kristne hadde benektet all kompromiss og sammenblanding av falske doktriner, og hadde gladlig lidt under grusomme martyrier for ikke å være villige til å plassere den minste ting ved foten av et hedensk alter. Men etter bare noen få generasjoner kom en spesiell moralsk mørketid i kirken. Om aldri så oppsatt på å rive til seg og overvinne, så integrerte hun villig alle tegn på soltilbedelse inn i sine egne riter. For å tirre jødene, som de hatet, og for å komme på bølgelengde med de hedenske soltilbederne som kom til ”tro” ved maktbruk, ble kirkelederne tidlig enige om å overføre sabbatens hellighet til den første dag i uken. Søndagen ble utropt til å være en helligdag til ære for Jesu oppstandelse. En skammelig perversitet som brakte skarn på Herrens Morallov, de ti bud. I sin tid ville dette mesterverk av en forfalskning bli en medvirkende årsak til manglende ære til Herren som skaper av hele universet. Dette gav muligheten til oppvoksingen av evolusjonsteorien noen hundre år etter.

I dag er denne teorien bare toppen av et massivt mangehodet isfjell. Fra ordene vi bruker til klærne vi klær oss med, vår kultur er sannelig en del av hedens tradisjon. Fjernet fra deres egentlige opphav ser mange av disse tradisjoner ufarlige ut, noen er til og med oppdatert med kristne tillegg og ser tilforlatelige ut. Men hvordan skal en kristen av i dag forholde seg til Jul, eller påske, eller søndagshelligholdelse. Mange mennesker er ikke klar over historien bak disse tingene, så, burde vi egentlig bekymre oss?  

Disse spørsmål er fornuftige, og de bør tas på alvor. Den beste plassen å lete etter svar er i Guds eget ord, Bibelen. Gud formaner Israel strengt, og sier: ”da skal du ta deg i vare så du ikke blir drevet til å følge dem, etter at de er ødelagt og borte fra ditt ansikt, og at du ikke søker deres guder og sier: "Hvordan tjente disse folkeslagene gudene sine? Jeg vil gjøre det på samme måten." Du skal ikke tilbe Herren din Gud på den måten. For alt som er en styggedom for Herren, alt det Han hater, det har de gjort for gudene sine. For til og med sine sønner og døtre brenner de på ilden for gudene sine. Hvert bud jeg befaler dere, skal dere ta dere i vare så dere holder. Du skal ikke legge noe til eller trekke noe fra”. (5 Mos 12,30-32).

Hvorfor så strenge ord fra Herren? Fordi Han var ytterst ulik de hedenske makter, som var avhengig av offergaver for å forbli menneskenes guder. Gud selv var rettferdig, kjærlig, og fremfor alt, Hellig. Han krevde en høyere form for tilbedelse, basert på et hellig forhold med sitt folk. Alle former for soltilbedelse og utroskap (hor) ville stå i veien for et hvert forhold mellom Gud og hans folk, det degraderte deres syn på Herren. Og ikke minst, disse former for tilbedelse gjorde seg utslag i de forferdeligste ting, også menneskeofringer.

Så må vi spørre, er det noe galt i å feire fødselsdagen eller oppstandelsesdagen til Jesus Kristus? Nei selvfølgelig er det ikke det. Disse hendelser er fylt med en dyp mening for alle sanne kristne. Det eneste problem er at det ikke verken i Bibelen eller historien finnes noen datoer for disse hendelsene. Det finnes heller ikke noen ord i Bibelen som befaler oss å minnes disse hendelser på noen spesifikk dag i året. Gud i sin visdom lot oss fritt minnes disse ting på hvilken som helst dag i året, inkludert 24 des. og 1. Påskedag.

På dette tidspunkt skulle det være klart at Gud ikke plasserer noen religiøs betydning på Jul. Utvelgelsen av disse dagene baserer seg ene og alene på hedenske betingelser. Mennesker har senere tillagt dem betydninger som kunne blande dem inn i kristen religion. Det er umulig å ignorere disse helligdager som er blitt tillagt kristendommen, men vi bør ikke tillegge dem en hellighet de ikke tilkommer. Jeg feirer selv jul, påske og pinse, men er bevisst på at jeg gjør det for Herren. Å pålegge noen å avstå fra å feire dem kan være like ille som å pålegge andre tradisjoner, det vil bare skape avstand til dem, og gjøre det enda vanskeligere å bringe dem evangeliet. Vi må i det minste være takknemlige for at disse dagene ikke prøver å forkludre eller fjerne noe fra Guds lov. Det bekymrer meg mye mer med de tradisjoner som står i direkte motsetning til Guds lov.

Men hva med søndag helligholdelse? Er ikke det legitim minnedag for Jesu oppstandelse? Her er det satans plot har vært ledende. Søndags tilbedelse er reven som ble sluppet inn i hønsegården sammen med duene. Duene er ikke ekte høner, men reven vil ødelegge dem alle dersom han blir værende. Hva i all verden betyr dette i Rom 6, Bibelen gir oss et symbol for Jesu død og oppstandelse for den kristne, og det er ikke søndagstilbedelse, men det er dåp, og som konsekvens av denne nytt liv. Men mest viktig er dette, søndags tilbedelse er en overleving fra hedensk kultur som står i direkte opposisjon til Guds autoritet. Vi er ikke bedt om å velge en av de syv dagene til tilbedelse av Herren. Vi er derimot fortalt at Gud valgte ut dagen, den syvende og velsignet dagen og helliget den. Et faktum vi ikke bør overse. Det var Gud som valgte dagen for felleskap med Ham, ikke mennesket.

Sabbaten er et hellig minne om skapende krefter som opphøyer Gud over alle falske guddommer. Gud har alltid det krav til sitt folk å gjøre forskjell på guddommelig og profan, på hellig og uhellig. Djevelen har prøvd å tåkelegge dette emnet. Hans endemål er å få synd til å virke rettferdig, og rettferdighet til å virke profant. Har han lykkes, se på moderne kristendom og døm selv.

Ingen plass i skriften er det gitt befaling om å overføre sabbatens hellighet til noen annen dag. Heller ikke gir evangeliet noen befaling om at noen del av Guds lov skal endres eller fjernes, selv om helvetes porter har rast mot det. Det var bare ved å gjemme det i en masse hedenske ritualer og ”døpe” dem for kristne, at satan klarte å få hele den kristne verden til å vike fra Guds hellige lov mens de trodde de æret Ham.

Der var, og er en befaling om å holde sabbaten hellig, men sabbaten er ikke søndag. Etter å ha studert dette emnet i årevis, spør jeg, hvor kan jeg finne oppskrevet når og hvor denne transaksjon (skifte av sabbat) har funnet sted? Ikke i det nye testamentet, absolutt ikke. Der finnes det ingen åndelige vitnesbyrd om å forandre sabbaten fra den 7. Dag til den 1. Dag i uken. Selvfølgelig vet jeg at søndagen kom tidlig inn i kristen historie, men for en skam at den kom merket med hedenskap, og døpt med solgudens navn da den ble adoptert av pavemakten, og tillagt som en hellig arv til protestantismen. (se Dyret og Babylon)

Både Jesus og Paulus brukte holdt Sabbaten hellig. Luk 4,16 "Og han kom til Nasaret, hvor han var opfostret, og gikk efter sin sedvane på sabbatsdagen inn i synagogen og stod op for å lese for dem". Og Apg 17,2 "Efter sin sedvane gikk Paulus inn til dem, og på tre sabbatsdager holdt han samtale med dem ut av skriftene". Det står ingen plass at de holdt den hellig, men det var på sabbatsdagen de gikk til synagogen for å lese skriften. Dette tyder på at de i alle fall ikke holdt den første dag i uken hellig.

Der er en slange gjemt i de fargerike tradisjonene gitt oss av hedenskapet. Satan vet altfor vel at det eneste som kan skille oss fra gledene ved å være med Gud i himmelen er synd, og derfor har han lagt sin snare. Vil vi bli fanget i uvitenhetens nett, eller vil våre bønner bli lik Davids, ” Gi meg forstand, og jeg skal holde Din lov. Sannelig, jeg skal holde den av hele mitt hjerte. Sett meg til å vandre på Dine buds sti, for jeg fryder meg på den”. (Sal 119,34-35)

Skriv en kommentar: (Klikk her)

123hjemmeside.no
Antall tegn tilbake: 160
OK Sender...
Se alle kommentarer

| Svar

Nyeste kommentarer

08.08 | 22:41

Takk for en våken og opplyst webside! Jeg vil opplyse om og invitere alle lesere til den profetiske menigheten Prayer House i Halden! Her er det samsvar!

...
15.01 | 15:40

Se Bloggen.

...
13.01 | 23:56

Det er en bortrykkelse av først de døde i kristus, så kommer englene og henter de hellige og vi samles i skyen for å møte Kristus. En blir tatt med en annen ik

...
13.01 | 23:14

Bortrykkelsen i Matt. 24, 30 og de skal se Menneskesønnen komme på himmelens skyer med stor makt og herlighet. 31 Når basunen lyder, skal han sende ut sine engler, og de skal samle hans utvalgte fra de fire verdenshjørner, fra himmelens ene ende til den

...
Du liker denne siden
Hei!
Prøv å lage din egen hjemmeside som jeg.
Det er enkelt, og du kan prøve det helt gratis.
ANNONSE