Standard side

Forandring av Guds bestemte tider

Forandring av ”tider”

 

I studien "Det lille horn/Dyret" tok vi for oss hvordan den ene delen av Daniel 7,25, den delen som gjelder forandring av Loven. Her skal vi ta for oss hvordan "tider" er forandret. At denne lille detalj er viktig for vår forståelse av endetiden skal du snart få se.

Det sentrale Bibelverset er Dan 7,25 "Han skal tale ord mot Den Høyeste, han skal tyne Den Høyestes hellige, og skal sette seg fore å forandre tider og lov. Så skal de hellige bli overgitt i hans hånd for en tid og tider og en halv tid". Det sentral i denne studien er at Daniel 7:25 forutsa for to tusen fem hundre år siden, den denne fremtidige hendelsen. Forandringen av loven ble omhandlet i "Dyret og Babylon", her skal vi ta for oss "forandring av tid", noe som det er lagt lite vekt på i de forskjellige tolkningene av endetidsbudskapet.

De som har tatt seg tid til å diskutere dette emnet har antatt at Daniel 7:25 taler om en forandring i Loven med hensyn til tider. I denne studien vil vi se på det fra en annen vinkel. Vi skal se på hvordan forandringen i Guds profetiske tider har ledet erstatningsteologene til på feil grunnlag å dele sannhetens ord feil, og å tilby egne tokninger som skjuler de store sannheter i den sanne profetiske Ord.

 

Jeg skal for enkelthets skyld gjøre rede for noen enkelte fremmedordord som går igjen i denne studien.

 

Futurisme = tro på at profetiene om ”Dyret” (Åpenbaringen 13), ”Det lille horn” (Daniel 7), ”Skjøgen” (Åpenbaringen 17), ”Syndens menneske” (2.Tessaloniker 2), ”Ødeleggelsens vederstyggelighet” (Matteus 24), ”Antikrist” og hans herredømme er noe som vil skje i fremtiden, rett for Jesu gjenkomst. At hedningenes tid er et tomrom i profetiene.

 

Preterisme = tro på at profetiene om ”Dyret” (Åpenbaringen 13), ”Det lille horn” (Daniel 7), ”Skjøgen” (Åpenbaringen 17), ”Syndens menneske” (2.Tessaloniker 2), ”Ødeleggelsens vederstyggelighet” (Matteus 24), ”Antikrist” og hans herredømme er noe som allerede har skjedd. At hedningenes tid er et tomrom i profetiene.

 

Historisisme =tro på at profetiene om ”Dyret” (Åpenbaringen 13), ”Det lille horn” (Daniel 7), ”Skjøgen” (Åpenbaringen 17), ”Syndens menneske” (2.Tessaloniker 2), ”Ødeleggelsens vederstyggelighet” (Matteus 24), ”Antikrist” og hans herredømme er noe som har eksistert gjennom kirkens tidsalder. Fra Stefanus`s død til i dag. At det er en historisk kontinuitet i profetiene.

 

Dispensjonisme = En vanelig kristen teologi blant mange protestanter og andre konservative grupper. Det er en form for premelleniansime som lærer at Bibelsk historie, nåtid og fremtiden er forskjellige tidsaldre når det gjelder paktene Gud har inngått med menneskene. Det vil si at de tror at Loven ikke gjelder lenger etter at nåden kom! Og at menigheten må bort før Gud kan handle spesifikt med Israel. ( se Det åndelige Israel og Lov og Nåde)

Eschtologi = Endetids studie

Apokalypse = Visjon om endens tid.

LXX = Septuaginta (70) Den greske oversettelsen av Bibelen.

Premillianister = De som tror at Jesus kommer igjen før 1000års riket.

Amillianister = De som tror at Jesus skal komme igjen etter 1000års riket.

Den Bibelske meningen med ”tider”

Vi skal begynne med å sitere litt av Daniel 2,21 som er direkte relatert til studien. I dette verset beskriver Daniel Guds suverenitet over verdens hendelser og tid: "Han (Gud) skifter tider og årstider. Han fjerner konger og oppreiser konger. Han gir de vise visdom og de forstandige kunnskap". Legg merke til at Gud makt til å forandre tider og årstider, og fastsette tider, blir direkte etterfulgt av påstanden om at Gud også kan krone og avsette konger.

La oss nå se på Daniel 7.25 og undersøke den delen av verset som relaterer seg til vårt emne. og han (det lille horn) skal sette seg fore å forandre tider”. Det er lett å se likheten mellom Daniel 2. 21 og 7.25. I den første teksten blir vi fortalt at Gud faktisk forandrer tider og årstider. I det neste verset blir vi fortalt at det lille horn ”setter seg fore” å forandre tider og årstider. Med andre ord, ved å påberope seg makt til å endre tider, påberoper det lille horn seg den makt og myndighet som tilhører Gud alene.

La oss også se på hvordan ordet tider er brukt i andre tekster av Daniel. I Daniel 4. Blir det fortalt Nebukadnesar at syv tider vil passere (4.16,23,25,32) før han får igjen sin forstand. Dette er en profetisk forutsigelse som ble oppfylt da Gud avsatte kongen fra tronen og etter syv år innsatte ham igjen. Mens Nebukadnesar opphøyet seg i sin storhet av sitt kongedømme, og planla for de kommende år i blomstring, snudde Gud opp ned på hans planer.

Hva er så betydningen av ordet ”tider”? Fortsettelsen av Daniel 2.22 gir oss svaret. La oss nå i tankene gå tilbake til Daniel 2. Vi husker vel alle historien om da Gud gav kongen en drøm. Kongen ble redd av drømmen og ønsket å få den forklart. Derfor ble alle Babels vise innkalt til kongen, men de kunne ikke fortelle kongen hva han hadde drømt eller tydningen. Dette var kongens beviskrav til de vise om at de tolket sant, at de også kunne fortelle hva han hadde drømt. Tilslutt, gjennom Daniel, gjenfortalte Gud kongen drømmen og gav ham også tydningen. . "Han åpenbarer det dype og skjulte. Han vet hva som er i mørket, og hos Ham bor lyset". (Dan 2,22)

Endog før Daniel forklarte drømmen og dens tydning ble kongen informert om: Du, konge, er kongenes konge. For himmelens Gud har gitt deg et rike, makt, styrke og ære. Menneskenes barn, hvor de enn bor, dyrene på marken og fuglene under himmelen har Han gitt i din hånd. Han har gjort deg til hersker over dem alle. Du er dette hodet av gull”. (Dan 2,37-38)

Gud fortsatte så å fortelle Nebukadnesar hvordan historien ville fortsette. Babylon ville bli etterfulgt av Medio-Persia, Medio-Persia ville bli etterfulgt av Hellas, Hellas ville bli erstattet av Rom og Rom ville bli delt i ti kongedømmer. Til slutt ville Gud selv opprette Sitt eget evige, uforgjengelige rike. I korthet, Gud fortalte Nebukadnesar ”menneskets historie er under Min kontroll. Jeg innsetter konger, og avsetter dem. Jeg kan forutsi presist hvordan historiske hendelser vil utvikle seg, og historien vil utvikle seg presist som Jeg har bestemt”. Det var dette Daniel mente da han sa at Gud skifter tider og årstider, fjerner konger og innsetter konger. Det er Gud som både åpenbarer og bestemmer kalenderen for historiske hendelser.

I Daniel 3 oppdager vi at Nebukadnesar ikke var fornøyd med Guds profetiske senario, så han bygget en statue akkurat som den han hadde sett i drømmen, bare det at han laget den av gull fra hode til tå. Mange har totalt gått glipp av hovedpunktet i Nebukadnesars opprørske handling. Hovedsaken var ikke tilbedelse eller lydighet. Hovedsaken var, hvem kontrollerer verdenshistorien? Kommer historien til å utvikle seg slik Gud har forutsagt, eller vil den utvikle seg i følge kongens senario? Kongen sa i affekt: ”Daniels Gud sa at historien kommer til å bestå av flere kongedømmer, men jeg sier at mitt kongedømme skal bestå i evig tid, og stakkars den som tør stille spørsmål ved mitt fremsyn!”

Altså, Nebukadnesar trodde han kunne forandre de tider og hedelsesforløp som Gud allerede hadde bestemt og åpenbart for menneskene. Legg merke til at Nebukadnessar ønsket å forandre Guds Profetiske kalender. Husk at det er Satan som står bak alt som strider mot Gud.

Men, fortellingen ender ikke her. Det var tre unge menn som nektet å godta kongens endrede kalender. Vi vet alle hvordan fortellingen ender. I følge Daniel 3. 28 ble de tre unge mennene frelst fordi Gud endret kongens planer. Nebukadnesar tok til orde og sa: "Lovet være Sjadraks, Mesjaks og Abed-Negos Gud, som sendte Sin Engel og utfridde tjenerne Sine, de som stolte på Ham. De avviste kongens ord og overgav sine liv, så de ikke skulle tjene eller tilbe noen gud, bortsett fra sin egen Gud!” (Dan 3,28). Fortellingen viser at Nebukadnessar ikke kunne forandre Guds profetiske hendelsesforløp, men Gud grep inn og forandret kongens planer.

Vi finner en liknende historie i Daniel 6. I følge versene 6 og 13 holdt Daniel fast ved de fastsatte tidene til bønn og det så ut som om kongens uforanderlige dekret ville resultere i profetens død (6. 8, 15, 17). I stedet reddet Gud Daniel, og forandret kongens dekret.

Så må vi flytte oss til det nye Testamentet. Der er en bemerkelsesverdig harmoni mellom de to testamenter når det gjelder meningen med ordet ”tider” i profetisk forbindelse. Vi begynner med Apostlenes gjerninger 1-7. Men først en liten parantes. I vers 6 spør Disiplene Jesus: "Herre, vil Du på den tiden gjenopprette riket for Israel?". Disiplene spurte et profetisk spørsmål. De ønsket å vite om Guds profetiske kalender for Israel ville bli oppfylt da, eller en gang i fremtiden.

Legg merke til det svaret Jesus gav. Og Han sa til dem: "Det er ikke deres sak å kjenne tider eller stunder som Faderen har underlagt Sin egen myndighet”. I nettopp dette verset sies det at tider og stunder er under Guds kontroll, og vil bli oppfylt i overensstemmelse med Hans profetiske kalender. Med andre ord sier Jesus til disiplene sine: ”Profetiske hendelser (tider og stunder) er under Min Fars myndighet”. Han har derved bestemt om og når Israels kongedømme skal bli gjenopprettet.

Apostelen Paulus bruker det samme uttrykk i 1. Tess. 5.1: ”Men om tider og stunder, brødre, trenger dere ikke at det blir skrevet til dere”. Videre i samme forbindelse fortsetter han å skrive om fremtidige hendelser, spesielt om prøvetidens (nådetidens) slutt og Jesu andre komme. Igjen refererer uttrykket tider og stunder seg til Guds kalender over profetiske hendelse.

Ofte er både tider og tid brukt for å vise til kommende hendelser i Guds profetiske kalender. Vi skal nå se på noen eksempler.

"Fariseerne og saddukeerne kom så for å friste Ham, og de bad Ham vise dem et tegn fra himmelen. Han svarte og sa til dem: "Når det er kveld, sier dere: Det blir pent vær, for himmelen er rød. Og om morgenen: Det blir dårlig vær i dag, for himmelen er rød og truende. Hyklere! Dere vet hvordan dere skal tyde himmelens utseende, men tidenes tegn kan dere ikke tyde".(Matt 16,1-3).

Her gjør Jesus narr av fariseerne og saddukeerne fordi de kan forutse været, men at de ikke kunne forutsi ”tidens tegn”. Ordet ”tidens” her brukte Jesus om å forutse kommende hendelser.

"Men se, du skal bli stum og ikke kunne snakke, før den dagen alt dette skjer, siden du ikke trodde mine ord som skal bli oppfylt i sin tid." (Luk 1,20)

Engelen Gabriel sa at Sakarias skulle bli stum, ”siden du ikke trodde mine ord som skal bli oppfylt i sin tid”. Gabriel selv forklarte at dette ordet skulle bli oppfylt når de ting han omtalte ”skulle skje”. Igjen refererer ordet ”tid” til en forutbestemt profetisk hendelse som ble åpenbart før den skjedde, og at den ville skje akkurat på det tidspunktet som var bestemt.

Og Han sa: "Gå inn i byen til en mann der, og si til ham: Mesteren sier: Min tid er nær. Jeg vil holde påske hos deg sammen med disiplene Mine."(Matt 26,18).

Jesus fastslo: ”Min tid er for døren”. Det Han mener er at det var viktig for Ham å dø på nøyaktig den fastsatte tid som var bestemt i Guds profetiske kalender.

"De skal falle for sverdets egg og bli bortført som fanger til alle folkeslag. Og Jerusalem skal være nedtrampet av hedninger inntil hedningenes tider er oppfylt". (Luk 21,24).

I dette sitatet fastslår Jesus at Jerusalem skal bli nedtrampet ” inntil hedningenes tider er oppfylt”. Atter en gang har vi en profetisk periode som beskrives som ”tider”.

"Folkeslagene raste, og Din vrede er kommet, og tiden da de døde skal bli dømt, og da Du skal lønne Dine tjenere, profetene og de hellige og dem som frykter Ditt navn, liten og stor, og da Du skal ødelegge dem som ødelegger jorden." (Åp 11,18).

Her refereres det til tiden da de døde skal dømmes. Noen lærere tror dette verset beskriver begynnelsen av dommen over de rettferdige som startet i 1844. Andre tror at det er begynnelsen av dommen over den urettferdige i tusenårsriket. Og atter andre tror at det skjer etter tusenårsriket. I denne studien har det ingen betydning, det gjør ingen forskjell. Poenget er at der var en fastsatt tid på Guds profetiske kalender der Han skal dømme de døde. Igjen, ordet ”tid” i dette verset viser til en kommende hendelse som Gud har åpenbart før det skjer. "Og Han sa: "Tidens fylde er kommet, og Guds rike er nær. Omvend dere og tro på evangeliet!" (Mark 1,15).

Helt i begynnelsen av sitt virke sa Jesus:” tiden er oppfylt og Guds rike er nær”. Tiden Jesus her taler om var enden av den 69. årsuke i Daniels 70 ukers profeti. Igjen peker ordet ”tiden” hen på en hendelse som Gud i tidligere tider har innlemmet i Sin profetiske kalender. "som Han skal avdekke i Sin egen tid, Han som er Den velsignede og Den eneste mektige, kongenes Konge og herrenes Herre". (1 Tim 6,15).

Når apostelen snakker om Jesu andre komme understreker han: ”som skal skje i Hans egen tid” igjen beskrives hendelser i Guds profetiske kalender med ordet ”tid”

"Han har gjort hvert folkeslag av ett blod og latt dem bo over hele jorden, og har fastsatt deres forutbestemte tider og grensene for deres bosteder", (Apg 17,26).

"Sannelig, disse uvitenhetens tider har Gud båret over med, men nå befaler Han at alle mennesker alle steder skal omvende seg. For Han har fastsatt en dag da Han skal dømme verden i rettferdighet ved Den Mannen som Han har innsatt. Han har gitt alle grunnlag for å tro dette ved å oppreise Ham fra de døde." (Apg 17,30-31).

I disse versene er ordet "tid" brukt om hverandre. Når det tales om menneskeheten så fastslås det i vers 26 at det er Gud som har ”bestemt deres forutbestemte tid”. Igjen er det en klar henvisning til profetiske hendelser som har blitt forutbestemt. I vers 30 bekrefter Paulus at Gud har båret over med ”disse uvitenhets tider”. Og i vers 31 forsikrer han oss om at: "For Han har fastsatt en dag da Han skal dømme verden i rettferdighet ved Den Mannen som Han har innsatt. Han har gitt alle grunnlag for å tro dette ved å oppreise Ham fra de døde." (Apg 17,31).

Enda en gang brukes ordet ”tider” i form av en "fastsatt dag" i forbindelse med tider som er fastsatt av Gud.

"Ånden sier uttrykkelig at i de siste tider skal noen forlate troen og vende sin oppmerksomhet mot forførende ånder og demoners læresetninger".(1 Tim 4,1).

Paulus sier her at i de siste tider vil noen falle fra troen…”. De siste tider er her det samme som "endens tid" i Daniels bok.

"Men kvinnen ble gitt de to vingene fra den store ørnen, for at hun skulle fly ut i ørkenen til sitt eget sted, hvor hun blir næret for én tid og tider og en halv tid, borte fra slangens ansikt". (Åp 12,14).

Dette verset er tydelig en parallell til Daniel 7.25) det forklarer at kvinnen vil rømme ut i ørkenen ”for en tid og tider og en halv tid”. Igjen beskrives hendelser i Guds profetiske kalender med ordet ”tid”. "og sverget ved Ham som lever i all evighet, Han som skapte himmelen og alt det som er i den, jorden og alt det som er på den, og havet og alt det som er i det, og sa at det ikke lenger skulle være noen tid". (Åp 10,6).

I dette verset utroper Jesus at ”det ikke skal være mer tid”. Tiden det her refereres til kan ikke være slutten på menneskets historie av minst to grunner.

Dette utrop blir gjort i den sjette trompets periode. Jesus kommer ikke for å opprette Riket før under den syvende trompets periode. "Da blåste den sjuende engelen. Og det lød høye røster i himmelen som sa: "Denne verdens riker tilhører nå vår Herre og Hans Kristus, og Han skal herske som konge i all evighet! Og de tjuefire eldste som satt foran Gud på tronene sine, falt ned på sitt ansikt, tilbad Gud og sa: "Vi takker Deg, Herre Gud, Du Allmektige, Du som er og som var og som kommer, fordi Du har grepet Din store makt og har hersket som konge. Folkeslagene raste, og Din vrede er kommet, og tiden da de døde skal bli dømt, og da Du skal lønne Dine tjenere, profetene og de hellige og dem som frykter Ditt navn, liten og stor, og da Du skal ødelegge dem som ødelegger jorden." Så ble Guds tempel i himmelen åpnet, og Hans paktsark kunne ses i Hans tempel. Og det kom lyn, bulder, torden, jordskjelv og veldig hagl.(Åp.11.15-19)

Etter dette utropet ble Johannes pålagt å profetere igjen "Og han sier til meg: "Du må igjen profetere om mange folk, folkeslag, tungemål og konger." (Åp. 10.11). Hvordan kunne han dette dersom verden var ved sin ende. Den tiden det her refereres til er ikke verdens ende, men heller enden på den profetiske tidsperiode. Atter en gang brukes ordet ”tid” for å beskrive hendelser på Guds profetiske kalender.

Før vi konkluderer denne undersøkelsen av den Bibelske meningen av ”tid”, vil det være bra å gjøre noen bemerkninger om bruken av ordet ”tid” i Septuaginta ( den greske oversettelsen av det gamle Testamentet). Vi skal begrense det til Daniel 7.25. Alle de fire ordene om ”tid” i dette verset skaper en direkte link mellom Åpenbaringen 12.14 og Daniel 7.25. "Men kvinnen ble gitt de to vingene fra den store ørnen, for at hun skulle fly ut i ørkenen til sitt eget sted, hvor hun blir næret for én tid og tider og en halv tid, borte fra slangens ansikt". (Åp 12,14).

"Han skal tale ord mot Den Høyeste, han skal tyne Den Høyestes hellige, og skal sette seg fore å forandre tider og lov. Så skal de hellige bli overgitt i hans hånd for en tid og tider og en halv tid". (Dan 7,25).

På grunnlag av det vi har gått gjennom kan vi nå trekke følgende konklusjoner: ”tider” viser til Guds profetiske kalender som Han forut har bestemt og åpenbart. Disse hendelser er under Hans kontroll og vil bli oppfylt når, og på den måten Han forut har bestemt.

Dette må bety at det lille horn vil prøve å forandre Guds profetiske kalender på en eller annen måte. På samme måte vil han, slik Nebukadnesar engang prøvde å gjøre i Daniel 3, det vil si å omskrive det profetiske hendelsesforløp som Gud forut hadde bestemt og åpenbart. Oppfyllelsen av historien om Nebukadnesar finner du i Åp. 13. 11-18. Om dette har noen praktisk betydning for vår kristendom i dag er du kanskje ikke sikker på, men vent og se.

 

Froom oppsummerer de historiske bevis.

Det er klart at fra det fjortende til det attende århundre har den fantastiske Bibelske profetiske pekefinger pekt på Paven av Rom som den forutsagte Antikrist i Skriften. Etter å ha presentert en imponerende masse bevis fra originale skrifter konkluderer han:

”i Tyskland, Sveits, Frankrike, Danmark, Sverige og Skottland hadde det vert en samtidig og imponerende beskrivelse i form av både tunge og penn at Pavemakten var den Profetiske Antikrist. Symbolene til Daniel, Paulus og Johannes ble tillagt en ufattelig effekt. Hundrevis av bøker og traktater la deres bekymring på Europas bevissthet. Faktisk gjorde det så stort inntrykk på menneskene at Rom, i frykt, så at hun måtte på en suksessfull måte gjøre en motreaksjon mot denne identifikasjonen av Pavemakten som Antikrist, eller så ville hun tape kampen”.

Husk på at de som pekte ut Paven som Antikrist var høyt lærde mennesker. De fleste var eksperter på Gresk, Hebraisk og Latin. Mange trakk sine egne konklusjoner uavhengig av andre. Deres verk var basert på Daniel 7 (det lille horn), Åpenbaringen 13 (dyret), Åpenbaringen 17 (skjøgen), 2. Tessaloniker 2 (syndens menneske), og Matteus 24 (ødeleggelsens vederstyggelighet). Deres vitnesbyrd var enstemmig og dekket hele det Europeiske kontinent.

 

Pavedømmet visste at de kun kunne seire ved å vende den bibelprofetiske pekefinger bort, men hvordan kunne den gjøre dette når bevisene var så overvedende? Pavemakten innså at dersom de skulle klare dette måtte de forandre den tolknings metode protestantene hadde brukt for å fortolke profetien. Bare ved å forandre den historiske forklaringsmetoden kunne pavemakten avise den anklagende pekefinger. Og pavemakten la en nøye planlagt plan for å gjøre nettopp dette!

I 1545 innkalte den Romersk katolske kirken et konsil som ble avholt i byen Trent. Det var dette konsils viktigste hensikt å stanse den voksende protestantiske reformasjon. Konsilet varte til 1563 (den Romersk katolske kirkes histories lengste konsil). Ingen store avgjørelser ble tatt angående Bibelprofetien, men pavedømmet bekreftet kategorisk kirkens dogmer og utga et bann på alle som lærte annerledes.

Konsilet i Trent anslo også tonen for det som skulle komme. Bare elleve år før dette konsil (i 1534) grunnla Ignatius av Loyola ”Jesu samfunn”, også kjent som Jesuittene. Ved siden av å skaffe pavedømmet en solid politistyrke, øvde de også opp en elite av teologiske lærere hvis oppgave var å omvelte protestantismen. Faktisk så står det en statue av Loyola som tramper protestantene under fot, i Peterskatedralen i Rom. Loyolas jesuittorden utdannet snart to lærere som hadde muligheten til å stanse og reversere den protestantiske reformasjon. Vi skal nå gå inn i denne tragiske historien.

Selv om denne avhandling primært tar for seg futurisme (i fremtiden), kan jeg allikevel gjøre noen kommentarer om preterismen (i fortiden).

 

- Preterismen: Luis de Alcazar endrer meningen av oppfylt profeti, til fortiden.

Den Jødiske historikeren Falvius Josephus (født i 37ekr) trodde at det lille horn i Daniel 8 (og kanskje også det lille horn i Daniel 7), var Antiochus Epifanes, en sekulær regent som regjerte fra 174 – 163 fkr. Ved dette delte Josefus syn med mange andre Jødiske lærere på hans tid.

I det andre århundre etter Kristus stod en mann ved navn Prophyry frem og brevvekslet med den tidlige kirkefaderen Terullian, og prøvde å overtale ham om at Josefus`s syn var rett. Det er kanskje unødvendig å si, men Porphyry hadde suksess. Men i slutten av det 16. århundre ble et syn som Tertullian hadde avvist, en akseptert lære I den Romersk katolske kirke.

Luis de Alcazar, jesuitten fra Seville I Spania, tok opp ideen fra Josefus og LXX (Setuaginta). Fra 1569 og fremover arbeidet Alcazar med en mothandling mot protestantenes syn på profetiene. Han skrev en 900 siders kommentar til åpenbaringsboken, tittelen var: Vestigatio Arcani Sensus in Apocalypsi ( en undersøkelse av det skulte hensikt med apokalypsen). Boken ble trykket i 1614.

I denne utgaven bekreftet Alcazar at Daniel og Åpenbaringen var blitt oppfylt for lenge siden. Det systemet han brukte for profetisk forklaring ble siden kalt preterisme. Alcazar trodde at hele Åpenbaringsboken ble oppfylt i løpet av de første seks århundrer av den kristne æra, og at Keiser Nero var antikrist.

Ved å legge oppfyllelsen av profetiene i Daniel og Åpenbaringen til en fjern fortid, mente Alcazar at de kunne ikke legge dette på pavemakten i det 16, århundre. Dersom Alcazars syn var rett, så måtte protestantenes syn være ravgalt. Alcazars alternative metode til tolkning av profetiene fjernet den bebreidende pekefingeren fra pavedømmet og pekte på Nero og Antiokus!! Og det var akkurat det som var hensikten, å få frikjent Pavedømmet fra antikriststemplet.

Tragisk som det var, tok mange protestanter imot og omfavnet Alcazars uortodokse fortolkning.

Det ble først adoptert i 1644 av Hugo Grotius av Holland i hans ”Bemerkninger”. Mange andre protestantiske lærere fulgte etter. Det er verd å legge merke til den tyske rasjonalisten J G Eichhorn (1752-1827) som republiserte Alcazars bok.

Preterist metoden var attraktiv for de tyske rasjonalistene fordi den syntes å fjerne det forutsigende element fra profetiene til Daniel og Åpenbaringen. Merkelig nok ble ikke preterismen innført til USA før i 1842 av Moses Stuart. Timingen var bemerkelsesverdig. Mens William Miller og hans kolleger utarbeidet en tolkning basert på den historiske forklarings metoden, arbeidet Satan med å introdusere den revaliserende metoden, preterismen

 

Preterismen er fremdeles et førstevalg når det gjelder profetisk tolkning i den Romersk Katolske kirken slik den kan sees i The new American Bible`s oversettelse av Daniel 7.25: ”Han skal tale mot den Høyeste, og tyne den Høyestes hellige, og tenke på å endre festdager og lov”. Legg merke til at ”tider” er tolket som ”festdager”. Men bruken av preterismen er ikke på noen måte begrenset til den Romersk katolske kirke. Den er også favoritten til mange liberale protestantiske lærere som står for den historisk kritiske metoden (bibelkritikken) for å fjerne det overnaturlige forutsigende element i profetiene. Nå skal vi se på flere samtidige eksempler på preterisme metoden.

• I en footnote I den Romersk Katolske Jerusalen Bible forklares meningen av dyrene i Daniel 7. Løven er et symbol på Babylon, og bjørnen representerer Mederne. Leoparden representerer Perserne og dragen symboliserer imperiet til Alexander og hans etterfølgere. De ti horn er kongene i Selukidenes dynasti, og det lille horn er Antiokus IV Epifanes (175-163) som kom til makten etter først å ha kvittet seg med noen rivaler”.

• Når det gjelder aktiviteten til det lille horn sier den samme Jerusalem Bible at: ”Den helleniserende politikk til Antiokus Epifanes inneholdt et bann på helligholdelsen av Sabbaten og festdagene.” Og angående de tre og en halv tider ble denne uttalelse gitt: ”Tre og et halvt år, den omtrentlige tiden for undertrykkelsen under Antiokus Epifanes, men denne tidsperiode uttrykkes også som 42 måneder, og står for midlertidig undertrykkelsestid begrenset av Guds forutseende”.

• "The Jerome Bible Commentary" (Romersk Katolsk Bibelkommentar), refererer til de tre horn som ble rykket opp av det lille horn og sier følgende: “Denne oversettelsen er basert på den tolkningen at det antas at tre av Antiokus Epifanes konkurrenter døde på en voldelig måte så han kunne overta tronen”.

Når det gjelder dyret I Åpenbaringen 13 som ble gitt det dødelig sår og såret ble legt, sier den samme Bibelkommentar: ”Dette kan referere til en spesiell hendelse, slik som mordet på Cesar og derved oppnådde et friskt imperium under Augustus, legenden om Nero Redivius, eller en av flere imperialistiske ulykkeshendelser”.

• "Den Reviderte Standard Versjon", har følgende footnote ved forklaringen av det lille horn i Daniel 7: ”de som fortolker det fjerde kongeriket som Hellas, identifiserer det lille horn som Antiokus Epifanes, Seleukidenes hersker som prøvde å undertrykke Jødenes Gudstilbedelse. De som identifiserer det fjerde kongedømmet som Rom, fortolker det lille horn som en referanse til en fremtidig Antikrist”. (mer om dette syn senere). Spesielt, denne Bibelkommentaren presenterer kun to syn, preterisme og futurisme. Den historiske tolkningsmetode ser ut til å ha forsvunnet som mulig tolkningsmetode.

• Den prestisjetunge "Interpreter’s Bible Commentary" ( Fortolkerens Bibel kommentar) fortolker på samme måte det lille horn i Daniel7 og det i Daniel 8 som symboler på Antiokus Epifanes. Der Daniel 7.8 kommenteres sies det følgende. ”Det lille horn her som i Daniel 8.9 er Antiokus Epifanes”.

Når det gjelder dyret i Åpenbaringen 13 sier denne samme Bibel kommentaren at, ”Ikke bare er Dyret et symbol på herskere, men på en spesiell måte er det forbundet med Nero….. og, angående det dødelige såret og dets legning blir vi fortalt at: ”hodet med det dødelige såret som er blitt legt så er dette tydeligvis en illusjon av myten om at Nero, som døde av et skadesår i halsen, skulle gjenoppstå for å skade imperiet og som Antikrist forfølge de kristne”.

• Til slutt et siste eksempel skulle være tilstrekkelig. The Broadman Bible Commentary forklarer om det lille horn i Daniel 7:

Han skal tale ord mot Den Høyeste, dette refererer til Antiokus Epifanes forsøk på å etablere sin makt like mektig som noen gud. Han hadde kun avsky for Israels Gud. - Tyne (den høyestes Hellige)….dette refererer til den veldige undertrykkelsen som Antiokus Epifanes foretok mot Jerusalems jøder. - Tider som Antiokus Epifanes beordret å endre, var den pålagte religiøse praksis. – Loven minner oss på Toraen og den Mosaiske lov, Antiokus Epifanes gikk inn for å forandre omtrent ethvert uttrykk for jødisk religiøs praksis. Antiokus Epifanes forbød brennoffer og ofringer, sabbater og fester, omskjærelser og lover om mat. - En tid, tider og en halv tid er vagt. Forsøket Antiokus Epifanes gjorde på å utrydde Jødenes Religion varte rundt tre og et halvt år”67.

Dersom overstående tydninger er sanne, så har pavemakten absolutt intet å gjøre med profetiene i Daniel og Åpenbaringen! Da har protestantene som risikerte livet i det trettende til det syttende århundre talt i unytta! Det er klart at denne metoden tar anklagen bort fra den Romersk Katolske kirken og gir den til Antiokus og Nero.

Den preteristiske tokningsmetode innebærer å endre Guds tider fordi den skaper sine egne profetiske hendelsesforløp, og prøver å forandre vår forståelse av måten profetien ble, og skal bli oppfylt (husk hva Nebukadnesar prøvde på i Daniel 3). Og ved å adoptere denne preteristiske metoden fra Romersk Katolisisme er jeg redd at mange liberalistiske protestanter blitt den falske profet for Romersk katolisisme. Det vil si, ved å adoptere og fremholde dette profetiske syn har de skapt et bilde av og til dyret.

Det er muligens årsaken til at protestantismen er blitt svært lik Romersk katolisisme i teologi og kirkelige handlinger. De dett muligens årsaken til at protestanter strekker seg over avgrunnen for å imøtekomme Katolisismen? Ved å kaste fra seg den rettledning en rett profetisk tolkning gir, kan protestanter ikke annet enn å vandre i et surr av usikkerhet og forvirring.

 

- Futurisme: Ribera fremsetter meningen av oppfylt profeti til fremtiden.

Nå skal vi vende oss til en annen Jesuitt lærer, Francisco Ribera (1537-1591), fra Salamanca i Spania. Ribera var en skarp student som spesialiserte seg i Gresk og Hebraisk. Han tok doktorgrad i teologi ved universitetet i Salamanca og ble med i Jesuitterordenen i 1570, bare 33 år gammel.

Før vi analyserer Riberas profetiske tolkningsmetoder må vi undrstreke at de tidlige kirkefedrene (ikke Nytestamentets forfattere!) hadde visse futuristiske elementer i sin tolkning. De var nærmest enstemmige i sin tro på at ”motstanderen” i 2. Tessaloniker 2 var den Romerske hersker. De trodde også at så snart Imperiet falt ville en ond person stå frem og styre verden I bokstavelige tre og et halvt år.

I rettferdighet til disse kirkefedre må vi huske to ting:

• Disse tidlige kirkefedrene regnet ikke med at historien skulle vare I enda 2000 år. De trodde at Jesu komme var nær forestående.

• Profeti blir vanligvis ikke forstått helt ut før i oppfyllelsens tid. Jesus selv forklarte sine disipler og sa: ”Og nå har jeg fortalt dere det før det skjer, for at dere når det skjer skal se det og tro”. (Joh 14.29). Evangeliene viser at disiplene misforstod og missoppfattet Bibelens profetier før oppstandelsen. Men når disse profetier ble oppfylt brant deres hjerter inni dem mens Jesus åpenbarte skriftene for dem (Luk 24.32) Historien viser uten tvil at profetienes forståelse blir klarere ettersom tiden for deres oppfyllelse nærmer seg (2Pet.1.9). Den tidlige kirkes fedre levde enda i det fjerde dyrs (Rom) tid. Imperiet hadde enda ikke blitt delt opp i ti kongeriker. Det lille horn hadde ikke stått frem. Det beste de kunne, var å anta, gjette på identiteten til Antikrist.

Men de protestantiske reformatorene behøvde ikke gjette. De hadde fordelen av å kunne se tilbake på over tusen års kirkehistorie. De så med sine egne øyne det de tidlige kirkefedre ikke så. På reformasjonens tid hadde det Romerske imperium blitt redusert til ti kongedømmer, og et ond åndelig imperium (Pavemakten i Rom) hadde oppstått mellom disse ti kongedømmene og herket over dem. Dog hadde reformatorene fordelen av historisk tilbakeblikk for å hjelpe dem til å identifisere det lille horn, syndens menneske, dyret, skjøgen, og ødeleggelsens vederstyggelighet.

Denne Jesuitt læreren Ribera benyttet seg av de ufullstendige syn til den tidlige kirkes fedre. I 1590 utga han en 500 siders kommentar til Apokalypsen hvor han tolket profetiene utfra en bokstavelig futuristisk metode. Hovedtendensen i Riberas tolkning er ”henvist til en bokstavelig tre og et halvt års regjerings periode til en djevelsk Antikrist, som på fryktelig vis vil oppsette seg og spotte de hellige rett før Jesu annet komme. han lærte at Antikrist ville være en enkelt person, som skulle bygge opp igjen Templet i Jerusalem, avskaffe den kristne religion, fornekte Kristus, bli mottatt av Jødene, fremstå som Gud, og ta herredømmet over jorden, alt dette i en kort periode på tre og et halvt år!”.

Ribera var god til å granske og skrive, men ikke en akkurat fantastisk til å lære fra seg. Livet hans ble kort da han døde bare 54 år gammel. Riberas syn trengte derfor en djerv og frimodig etterfølger til å bære han budskap frem for alle de som sto utenfor de akademiske rekker. Denne mann ble Kardinal Robert Bellarmine (1542-1621)

RobertBellarmine var en Italiensk Kardinal og også en av de Jesuittenes beste forsvarere. Han var en stor taler og underviste store skarer av mennesker. Bellarmine overtok der Ribera sluttet. Faktisk så gjorde han det til sin livsoppgave å spre futurismens bokstavelige tolkningssyn.

”han insisterte på at profetiene om Antikrist hos Daniel, Paulus og Johannes ikke hadde noen forbindelse med den Pavelige makt. Han skrev sin tredje del av "Disputationes de Controversiis Christianae Fidei Adversus Huius Temporis Haereticos" (Kampforedrag om de fremsatte punkter om kristen tro mot kjettere i denne tiden), utgitt mellom 1581 og1583. Dette var det mest detaljerte forsvar av den Katolske tro noen gang fremsatt, og ble et kilde for alle senere forsvarere og forkjempere. Dette fremkalte en stor mengde motskribenter fra protestantismens ledere, som anså ham som deres største motstander.

Selv om basisen av Bellarmines profetiske syn var likt Riberas, så finjusterte og fremhevet han mange av detaljene. Og han kjempet for det boksavelige futuristiske syn mot protestantene med et evangelisk dekke som er beundringsverdig.

Bellarmine var ekspert på å vende reformatorene mot hverandre. For eksempel lurte han på hvorfor Luther, som lærte at hans syn var basert på Skriften alene, tvilte på at Åpenbaringsboken tilhørte de kanoniske bøker i Bibelen. I motsetning kom Bellarmine over en som mente at åpenbaringsboken tilhørte de Nytestamentelige kanon.

Bellarmine kjempet beinhardt for å dokumentere det faktum at reformatorene kunne ikke engang bli enige seg i mellom når de profetiske periodene begynte og endte. For eksempel, noen reformatorer daterte begynnelsen av Antikrists herredømme til Roms fall (400eKr). andre til 600 fKr. da pave Gregory den store inntok den pavelige trone, og enda andre daterte den til en plass mellom 200 og 773, 1000 og til og med 1200. Bellarmine konkluderte med at dersom reformatorene ikke kunne bli enige om tiden for Antikrists herredømme, så var de heller ikke troverdige i deres definisjon på hvem han var.

Bellarmine kjempet også for å dokumentere at de tidlige kirkefedre (ikke de Nytestametlige) trodde at Antikrist skulle være et enkeltmenneske som skulle regjere for tre og et halvt bokstavlige år. På denne måten prøve han å bevise at hans syn var det opprinnelige fra den tidligste kirkens tid. Han dokumenterte at reformatorene tolket symbolene i Daniel og Åpenbaringen forskjellig. På denne måten underminerte han deres syn når det gjalt Antikrist.

I kapittel 5 i sin bok kom Bellarmine med et nøkkelargument som senere skulle bli tatt opp av protestantene. Der omskrev Bellarmine historien ved å si at det Romerke imperium aldri var blitt delt, i følge omtalen i Daniel 7, derfor kunne Antikrist ikke ha kommet enda. I følge Bellarmine måtte den totale utslettelse av det Romerske imperium komme før Antikrist kunne komme, og denne utslettelse hadde ikke funnet sted. Senere skal vi se at mange protestanter tok opp dette argumentet og fulgte det.

Essensen I Bellarmines argument er at pavemakten ikke kan være Antikrist av tre grunner.

• Tidsperioden må være bokstavelig, og pavemakten har bestått I århundrer.

• Antikrist skal sitte i Jerusalems Tempel, men paven regjerer fra Rom.

”For alle katolikker tror jo at Antikrist skal være en spesifikk mann, men alle tradisjoner sier at han ikke er et menneske, men et menneskes trone eller et kongedømme, og en hedensk trone til den som hersker over kirken”.

”Antikrist skal ikke herske mer enn i tre og et halvt år. men paven har nå regjert åndelig i kirken mer enn 1500 år, heller ikke kan noen pekes ut som Antikrist, som har regjert i nøyaktig tre og et halvt år, derfor er ikke Paven Antikrist. Så har altså ikke Antikrist kommet enda”.

”Paven et ikke antikrist for hans trone er ikke i Jerusalem, heller ikke i Salomos Tempel, sikkert er det at siden år 600 har ingen Romersk pontiff noen gang vert i Jerusalem”.

Selv om det er klart at Bellarmine holdt seg til et strengt bokstavelig syn i sin forklaring av profetiene i Daniel og Åpenbaringen, som vi senere skal se, har denne bokstavelige tolkning blitt tatt opp av konservative protestanter som har tatt dette ut til det ekstreme. Men vi må nå tilbake til historien om futurismens fantastiske reise.

Protestantismen omfavner den futuristiske tolkning til den Romersk katolisisme. I omtrent 200 år etter Ribera og Bellarmine forble protestantismen tro til dets profetiske prinsipper. Protestantenes fremste tolkere av Bibelens profetier forsvarte det historiske syn med nebb og klør. Men, det ble et skifte, først sakte, så som et ras. I det tidlige 19. århundre begynte noen protestantiske foregangsmenn å vende seg til Rom. Dette sees tydeligst i Traktatbevegelsen i Oxford i den Angelikanske kirken i England. Froom beskriver denne bevegelsen mot Rom slik:

”Men nå, i det 19. århundre i England ble futurist konseptet igjen innført av Samuel Maitland, James Todd, William Burgh, John Darby i Plymouth Bretheren kirken, og av den kjente John Henry Newman”.

Alt startet med Samuel Maitland som i 1826 utga en serie hefter med tittelen, Enquiries (Undersøkelser).

Froom sier at ”I disse hefter hadde Maidland millitant fjernet hele den protestantiske beskrivelse av den Romerke pavemakten som symbol på det lille horn, Daniels fjerde dyr, og den apokalyptiske dragen, og Babylon, og fremholt at det mentes en personlig og ond ugudelig Antikrist, og påstod at de profetiske dagene han skulle regjere var bokstavelig ment”.

Maintlands syn ble delt av James Todd (1805-1869) og William Burgh (1800-1866) (begge var tjenere i den Engelske kirken). Disse syn skulle til sist forme grunnen for John Henry Newmans tilbakevending til Rom.

Legg merke til følgende uttalelse fra William Burgh: For det første at ”syndens menneske” ikke er pavemakten, fremstår i nødvendigheten av at det i dette kapittel må forstås som et enkeltmenneske, og ikke en makt eller tjeneste for mange, eller inntatt ved makt”.

”Jeg ville si at meningen av et enkeltmenneske er, en person som formodentlig lever og dør alene”…. (glem ikke disse ordene, de vil dukke opp senere, nesten ordrett, av Dave Hunt).

”For det andre, naturen av disse samme handlinger og formodentlig beviser at syndens menneske ikke er Paven”.

James H Todd var på samme måte kategorisk i sin fornektelse av at pavemakten var Antikrist. Hans taler i 1838 ble senere publisert under tittelen: "Discourses on the Prophecies Relating to Antichrist in the Writings of Daniel and St. Paul.(Foredrag om profetier relatert til Antikrist i Daniel og Johannes). Tydeligvis ble boken dedikert til Samuel Maitland.

Hovedtesene i Todds opplegg var:

• Antikrist er en enkeltperson som vil stå frem ved verdens ende rett før Jesu annet komme.

• De onde handlinger til Antikrist har å gjøre med Jødene i stedet for hedningene.

• Antikrist vil sitte i et gjenoppbygget tempel i Jerusalem.

• Antikrist vil herske I 1260 bokstavelige dager.

• Det fjerde riket i Daniel 7 var ikke det Romerske imperium, og derfor var de ti riker ikke opp fylt i det Romerske Imperium. Det fjerde riket vil oppstå på jorden en eller annen gang i fremtiden. (husk på EF/EU diskusjonen blant kristne for noen år siden)

Todd gikk så langt som å si: ” Romanismen er ikke en skikkelig frafall fra troen”. Videre sa han: ”feilene i Romanismen oppfyller ikke frafallet”. Og en enda mer forunderlig uttalelse: ” Kirken i Rom er en sann Kristen Kirke”.

Prominente protestanter i den Engelske kirken brukte nå det futuristiske bokstavelige forståelse de hadde fått fra "Jesu felleskap" (Jesuittene). Ikke underlig at de ikke lenger kunne identifisere pavemakten som den forutsagte Antikrist fra Bibelprofetien!

Konseptet til Todd og Burgh ble fundamentet til det som ble kjent som "Oxford Tractarian Movement" (Traktat bevegelsen i Oxford). For å gjøre en lang historie kort så varte denne bevegelsen i kirken fra1833- 1845. (Legg merke til denne tidsperioden. I samme tidsperiode, på andre siden av Atlanteren,var "Milleritebevegelsen" i full gang).

I denne perioden ble en serie på 90 ”Traktater for Tidene” tilrettelagt med spesielle vekt på ”de protestantsiere” i kirken i England. Hovedaktørene var Newmann, Pusey, Keble, Froude og Williams.

Disse menn festet seg ved skriveriene til Maitland, Burgh og Todd for å fjerne pavemakten fra å bli sett på som Antikrist. Protestantene ble åpenlyst oppmuntret til å vende tilbake til den Romersk Katolske menighet og å akseptere Biskopen i Rom som den legitime leder av den kristne verden.

Bevegelsen mot Rom ble drevet av det bokstavelige profetiske prinsipp, futurismen. Dersom pavedømmet ikke var det forutsagte Antikrist fra profetiene, var det ingen grunn for protestantene ikke å gjenforene seg med Rom.

Denne falske bokstavelige tolkning resulterte i en eukumenisk ånd (samme vil skje i endetiden). Den historiske tolkning hadde gitt protestantene mot til å gå ut fra Rom, mens futurismen nå stanset utvidelsen av protestantismen og ledet den til å gjenforene med Rom.

Klimakset kom for Oxfordbevegelsen da John Henry Newman (1801-1890) gikk ut av den Engelske kirken og ble med i den Romersk Katolske kirke. Newman hadde vert en av de fremste talsmenn for denne bevegelsen. Det var faktisk han som forfattet 29 av de 90 traktatene. Fordi han tidligere hadde talt harde ord mot pavedømmet publiserte han i 1843 en tilbaketrekking av uttalelsene han tidligere hadde uttalt mot Rom. I 1845 ble han tatt inn i den Romerske menighet, dro fra Oxford til Rom, hvor han i 1846 ble ordinert til prest, og senere ble ordinert til ”Doktor av himmelsk grad” av Paven. I 1847 returnerte han til England hvor han ble boende. I 1854 ble Newman kalt til rektor ved det nystartede Katolske universitetet, og i 1878 fikk han "Kardinal hatten”.

Før vi fortsette futurismens forunderlige reise inn i protestantismen, må vi ta en titt på arbeidet til en annen Jesuitt prest, Manuel de Lacunza y Diaz (1731-1801). David Pio Gullon hadde gjort en stor studie av Lacunzas eschatology som vi finner i hans store verk ” La Venida del Mesias en Gloria y Magestad” (Jesu komme i herlighet og kraft). Vi skal se litt tilbake på noen av Gollons konklusjoner om Lacunzas verk.

Lacunza var en overbevist Jesuitt og en ivrig student av profetiene, så det kan knapt betviles at han var kjent med Riberas skriverier. Som Ribera var han futurist og en lojal Romersk katolikk. Lacunzas teorier inneholt følgende:

• Oppfyllelsen av Åpenbaringen 4-22 er fremdeles fremtid.

• De tre og et halvt årene av Antikrists regjering er bokstavelig.

• De 144,000 er bokstavelige Jøder.

• Det bokstavelige Israel skal bli gjenforent og omvendt under den store trengsel som kommer rett før Jesu annet komme.

• Gud vil så bokstavelig oppfylle sine løfter til det bokstavelige Israel.

• 1000 års riket vil bli en periode med fred på jorden der menneskene skal leve i sine dødelige kropper.

• I 1000 års riket vil det bokstavelige offersystemet gjeninnføres i det bokstavelige Templet i Jerusalem.

Det er tydelig at nåtidens protestanter som utlegger bibelprofetier har lånt mye fra Lacunza. Det er tydelig at mange syn på profetiene som forkynnes i dag av konservative protestanter er lånt fra en Romersk Katolsk Jesuittprest. Lacunza skilte seg ut fra de som på hans tid den gang fulgte strømmen, ved å si:

• Jesu komme skal skje før 1000 års riket ( Ribera og andre var Amillianister (etter 1000 års riket))

• Den endelige Antikrist vil ikke være en enkeltperson, men et frafallent system som vil oppstå i endetiden.

I Lacunzas egne ord: ”om vi forventer å se i en mann alt det som er sagt om dyret, inklusiv alt det som er opplyst oss i så mange andre skriftsteder, har vi grunn til å frykte, at alt som er skrevet vil skje, om en sånn Antikrist ikke fremstår, vil vi lete etter ham mens han allerede er i huset. Fryktes må også, at denne ideen som vi har formet om Antikrist kan bevise årsaken til likegladheten som menneskene skal finnes i på Herrens dag".

For å gjøre en lang historie kort, så fant Lacunzas arbeider veien til England på samme tid som Burgh, Todd, Maitland og Newman spredte sine futuristiske syn. Og på underlig og uventet måte på historisk forsyn, ble hans arbeider oversatt til Engelsk av Edward Irving. Irvings oversettelse av Lacuzas verk ble først publisert i 1833, det samme år som Oxford bevegelsen startet.

Vi ser at protestantismen i Storbritannia ble bombardert med bokstavtro futurisme fra begge sider av Atlanteren. På den ene siden (i Europa) var Ribera, og på den andre siden (i Chile) var Lacunza. Men det er mer! La oss nå ta en kikk på enda en annen bevegelse i England som var ment å avspore den protestantiske historiske tolkning.

I 1825 møttes en liten gruppe menn som var missfornøyd med forholdene i de protestantiske kirkene i Irland, i Dublin for å åndelig styrke hverandre. Snart ble det startet andre grupper i Irland og også i England. Den mest kjente av disse var i Plymouth.Denne gruppen ble siden kjent som "Plymouth brødrene". Blant de store i disse gruppene var Edward Irving, Dr. S P Tregelles og John Nelson Darby.

 

Bortrykkelsen

På et eller annet tidspunkt i denne tiden, i følge Tregelles, fikk Edwaed Irving (ja, den samme Edvard Irving som oversatte Lacunzas verk!!) høre en mystisk uttalelse på et ukjent språk som fortalte ham at det skulle bli er hemmelig bortføring av kirken før Jesu synlige komme. (opprinnelsen til bortrykkelsesteorien)

Selv om noen dispensjonistiske historikere satte spørsmålstegn ved Tregelles vitnesbyrd, er det dog et klart faktum at teorien om en før-trengselen opprykkelse først ble introdusert til protestantismen på denne tiden. Som vi skal se, skal denne nye læren legge grunnen for å radikalt distansere Israel og kirken. Det åpnet også døren til det konsept at hendelsene i Åpenbaringen 4-19 tillegges det bokstavelige Israel på jorden, mens kirken er i Himlen.

Dette var en ny utvikling i futurismen. Tross Hal Lindseys siste mislykkede forsøk på å bevise det motsatte, vil futuristene vanligvis innrømme at denne ideen var fremmed for den kristne kirke frem til det 19. århundre. Dr. S P Tregelles, som vi har sett, en tid tilhørte Plymouth brødrene, men senere forlot dem beskriver Irvings opplevelse slik: ”jeg er ikke klar over at der var en klar forkynnelse om at der skulle bli en hemmelig bortrykkelse av menigheten ved en hemmelig gjenkomst, inntil dette ble fremsatt som en uttalelse i Irvings menighet, som der ble sett på som en stemme i Ånden. Men om noen noengang bekrefter en slik ting eller ikke, så var det fra den antatte åpenbaringen at den moderne læres formulering ble unnfanget. Det kom ikke fra den Hellige Skrift, men fra det som i falskhet lot som om det var Guds Ånd”.

Denne bemerkningen til Tregelles er veldig interessant. De fleste dispensjonister benekter at han var årsaken til bortrykkelsesteorien. Men er Tregelles fortelling så vanskelig å tro på? Det er vel kjent at mange av de son tidlig trodde på bortrykkelsesteorien var karismatiske lærlinger, inkludert Margaret McDonald, John Nelson Darby og Edward Irving. Videre har vi Hal Lindsey som stolt takker Gud for John Nelson Darbys arbeider, forteller oss at da han arbeidet med klargjøringen av sin bok "Vanished into Thin Air ”var det stunder der han kjente den Hellige Ånds nærvær med slik kraft at jeg ble helt ekstatisk” (s51). Irving i det 19. århundre og Lindsey i det 20. hadde de samme opplevelsene.

Fra 1830 og videre ble det holdt en serie konferanser i Powerscourt Castle i Irland. Vi vet at Edward Irving, John Nelson Darby og andre nøkkelpersoner i Plymouthbrødrene deltok på disse møtene. Vi vet også at bokstavelig futurisme ble deres valg av profetisk tolkningsmetode, og at ideen om en hemmelig bortrykkelse ble befestet. De syn som ble etablert ved disse konferansene spredte seg snart som ild i tørt gress til andre grupper.

 

John Nelson Darby`s rolle.

John Nelson Darby bør legges merke til. Født i England i 1800 var Darby en særdeles god student som studerte lov og rett ved Westminister Trinity College. Selv om han var hemmet fysisk, var han et intellektuelt geni. Cardinal Newmans bror, som var Darbys gode venn, beskriver hans fysiske problemer slik: ”en undrelig mann som straks gjorde stort inntrykk på meg. Han kroppslige fremtoning var sannelig ”svak”. Et nedsunket kinn, et bloskutt øye, forkrøpla lemmer som støttet seg til krykker, et upleiet skjegg, sjabby klær, en generelt ustelt person, gav ved første blikk sympati, og undring over å se en slik person i tegnesalen”.

Darby brøt snart med den Engelske kirken og omfavnet bokstavelig futurisme med stor begeistring. En grunn til at Darby ikke kunne gjenkjenne pavedømmet som den forutsagte Antikrist, var på grunn av at han totalt så bort fra historie. En gang sa han: ”Jeg vil ikke at historie skal fortelle meg at Ninive eller Babylon er i ruiner, eller at Jerusalem er på hedenske hender. Jeg innrømmer ikke at historie, på noen måte er nødvendig for forståelsen av profetiene”.

Til Darby hører utvilsomt æren for å radikalt adskille mellom Israel og kirken. Dette sier Hal Lindsey som Darbys uttalelse er blitt tillagt i nyere tid.

”Jeg tror at Guds hensikt med Israel, og Hans hensikt med kirken er så forskjellig og spesiell, at de kan ikke begge ha makt på jorden på samme tid, spesielt under den store syv års trengselstid. Om dette er så, må kirken først fjernes før Guds handler spesifikt med Israel igjen slik det er beskrevet hos profeten Daniels profeti (Dan 9.24-27)”. (Hal Lindsey, Vanished Into Thin Air, pp. 179-180).

Lindseys påstand om at Åpenbaringen 1-3 gjelder kirkealderen, mens Åpenbaringen 4-18 gjelder det boksavelige Israel etter bortrykkelsen, skaper store vanskeligheter. La oss se hvorfor. Lindsey gjør følgende kommetar om de syv menigheter i Åpenbaringen: ”Jeg tror at disse syv menighetene ble utvalgt og arrangert av vår altseende Gud, fordi de hadde problemer og karatristikker som ville profetere syv stadier i historien hvor den universelle kirke skulle passere” (Vanished Into Thin Air, p. 276). Dette må bety at historien om de syv menigheter (syv stadier av den universelle kirke) må ende i det øyeblikk menigheten er opprykket til Himmelen. Dette igjen skaper et problem.

Først av alt finner vi en advarsel Jesus gir i trengselens verste stund, i Åpenbaringen 16.15 "Se, jeg kommer som en tyv. Salig er den som våker og tar vare på klærne sine, så han ikke går naken og de ser hans skam". Dette er et ekko av et budskap Jesus tidligere hadde gitt til Menigheten i Laodikea (Åpenbaringe 3.18.) "så råder Jeg deg til å kjøpe gull av Meg, gull renset i ild, så du kan bli rik, og hvite klær, så du kan være påkledt, så din nakenhets skam ikke skal bli avslørt, og øyensalve til å salve øynene dine med, så du kan se". Dette var Laodikea forundret over. Det kritiske spørsmål er: hvorfor skulle Kristus ha oppfordret den Laodikeiske menighet til å kjøpe rene klær ”så din nakenhets skam ikke skal bli avslørt” under perioden til den sjette plage, ved trengselens klimaks, dersom Laodikeamenigheten allerede hadde reist til Himmelen i bortrykkelsen før trengselen begynte?

Som vi allerede har vist, vil Lindsey ha oss til å tro at Åpenbaringen 1-3 gjelder kirkens tidsalder, og at Åpenbaringen 4-18 refererer til de bokstavelige Jødene i den siste syvårs perioden i jordens historie. Hovedårsaken til denne oppdeligen er at ”menighet” ikke er brukt en eneste gang i Åpenbaringen 4-19. Dette er sant, men vi må spørre om hvordan Lindsey håndterer det jødiske språk der hvor det henviser til menigheten i Åpenbaringen 1-3?

La oss ta Bileam som eksempel. Han er nevnt i den tredje menighets periode. Fra Lindseys synsvinkel, må den tredje kirke representere en av de tidligere stadier i menighetens historie. En annen er Jesabel. Hun nevnes i forbindelse med den fjerde menigheten, Tyatira. Etter Linsdeys skjema må denne menigheten representere perioden der Pavedømmet regjerer. Men igjen må vi spørre, hvorfor bruker Johannes jødisk språk for å beskrive en periode innen den Universale Kirkes historie?

Om Lindsey tilfeldigvis skulle være konskvent i sin bokstavelige tolkning måtte han si at Jesabel var bokstavelig i live i den fjerde perioden i Kirkens tidsperiode. Men jeg er sikker på at han ikke kunne gå god for dette. For en gymnastisk øvelse i forståelse Lindsey gjør med å forstå at Jesabel ikke er en bokstavelig gjenbrukt dronning, mens de to vitner skal være Moses og Elias.

 

Denne nylig oppdagede bortrykkelses teorien satte utgangspunktet for at Darby kunne dra bokstaveligheten til nye høyder. Han tenkte at om den Univeselle kirke ble fjernet fra jorden, og Gud igjen kunne handle eksklusivt med det bokstavelige Israel, måtte flere uungåelige konklusjoner følge. Først av alt måtte Templet der Antikrist skulle sitte være bokstavelig, og Antikrist måtte være bokstavelig. De 1260 dagene av Antikrists herredømme måtte også være bokstavelig, og Israels fiender måtte komme bokstavelig fra nord øst og syd. Denne bokstavelige forståelse, lånt fra Ribera, Bellarmine, Lacunza, Newman, Burgh, Todd og andre, skulle bli lakmustesten for profetisk ortodoks holdning i dagens konservative protestantisme.

Den store tragedien i alt dette, som vi snart skal se, er at futuristene ikke skiller mellom en bokstavelig tolkning av Bibelen og en bokstavelig tolkning av profetiene. Lindsey sier: “Alle som tolker Bibelen på en bokstavelig måte, tror faktisk på bortrykkelsen, og at den er forskjellig fra Jesu annet komme” (Vanished Into Thin Air, s. 38). Med all respekt, tar jeg avstand fra Lindseys generelle uttalelser. Dette er en tid tilegnet protestantiske prinsipper. Apokalyptisk språk må tolkes symbolsk, det er dens natur. Det kan ikke tilnærmes på samme måte som for eksempel de historiske skildringene i Skriften. Lindsey hevder at Jesus og Apostlene brukte den historisk grammatikale metoden, og de gjorde det. Men Lindsey gir ikke ett eneste eksempel på at Jesus eller Apostlene tok det symbolske språket bokstavelig. ( Hal Lindseys bok Vanished Into Thin Air, s. 101).

Også Lindsey må være villig til å innrømme at profetiske symboler ikke vanligvis kan forstås på en bokstavelig måte, ellers ville Jesus vert en hårete firbent skapning, satan ville vert en syvhodet monster og den trofaste menigheten ville vert en kvinne som sto i månen! Det er tydelig at selv om symboler ikke kan tas bokstavelig, så kan det som symbolene står for være bokstavelige og sanne! En nærmere gjennomgang av disposisjonistene viser at dets tilhengere er konsekvent ukonsekvente i bruk av deres egne prinsipper.

Den historiske metode krever kjennskap til historien. Den gir kronologisk referansepunkter hvorfra vi kan bestemme presist hvor en er i den historiske strøm av profetiske hendelser. I Daniel 7 for eksempel, er Babylon øyeblikkelig etterfulgt av Persia, Persia er øyeblikkelig etterfulgt av Hellas, og Hellas er øyeblikkelig etterfulgt av Rom. Da Rom falt ble det delt i ti kongedømmer, og så, blant disse ti oppsto det lille horn.

Men i futurismen synes det unødvendig å ha noen kjennskap til historien etter det Romerske imperium. Futurismen skaper derved et tomrom, eller gap på over 1500 år mellom fallet til det gamle Romerriket til det Romerriket som Antikrist skal herke over, skal fremstå. Fordi den historiske strøm i Daniel 7 ble ødelagt ved det fjerde dyr, kom aldri de ti horn og det lille horn frem. Vi er nå i en ”stillstand” eller en slags ”profetisk utvidet animasjon” som vil ende i bortrykkelsen av kirken. Siden det ikke er noen hendelse mellom Romerrikets fall og i dag var forutsett i Daniels profeti, er det ingen grunn til å studere historien, i følge futurismen.

 

Cyrus Ingerson Scofield`s rolle.

Mellom 1859 og 1874 gjorde Darby seks turer til USA hvor han ble varmt velkommen, og hans syn varmt mottatt. Det var på denne måten futurismen ble importert til den nye verden. Darbys taler og skriverier hadde vert glemt hadde det ikke vert for Cyrus Ingerson Scofield (1943-1921). Scofield ble omvendt i 1879 og selv om han ikke hadde noen teologisk utdannelse ble han ordinert til protestantiskmenighetspastor tre år senere. I 1882 ble Scofield pastor i en protestantisk kirke i Dallas. På denne tiden lå Darbys bøker og samlet støv i noen få bibliotek. Men da Scofield oppdaget dem fikk han ideen om å inkorporere Darbys futuristiske ideer i en serie fotnoter og kryssreferanser i King James Bibelen. Og i 1909 ble den kjente Scofield Referance Bible utgitt. Etter hvert ble Scofields notater like respektert som selve Bibelen. Endog i dag er dette førstevalg av Bibel blant protestanter som har et futuristisk syn på Bibelens profetier.

Richard Kyle, som ble opplært blant Plymouth brødre kirken, og som engang trodde fast på futurismens senario sier: ”Scofields vedvarende arv hviler på hans Referansebibel, publisert i 1909, utvidet i 1917, og revidert i 1967. Salget av denne bibel er omkring 10 millioner. Scofield Bibelen ble øyeblikkelig standarden for dipensjonismen, og i nitti år har den vert middelet for spredning av dispensjonismens ideer.

I 1888 publiserte Scofield boken “Rightly Dividing the Word of Truth” (rett deling av Sannhetens Ord), en klassiker som fremdeles trykkes. Han begynte også med en månedlig publikasjon som het ”The Believer” (den troende). Scofield var også en tid lærer ved Moody`s skole, og deltok på bibel konferanser. I 1902 hengav han seg til skriving og taleturneer på fulltid.

 

Den bokstavelige metode mot den billedlige metoden.

Dispensasjonistenes høylydte og bokstavelige måte å tolke Bibelen hevder ofte at de store protestantiske reformatorene var på deres side. Lindsey uttaler for eksempel: ”Reformasjonen, mer enn noe annet, skyldes en omfavnelse av den bokstavelige, grammatiske og historiske tolknings metode og en forkastelse av den allegoriske metoden”.

Lindsey siterer til og med Luther og Tyndale som tilhengere av det bokstavelige syn. Vi kan ikke fornekte at reformatorene brukte det som er blitt kjent som den Historisk – grammatikale tolkningsmetode. Det er ofte tilfelle at det en skribent ikke forteller deg er like viktig som det han forteller.

Det Lindsey glemmer å fortelle sine lesere er at de protestantiske reformatorene enstemmig bruker den billedlige (ikke bokstavtro) tilnærming for å identifisere pavedømmet som Antikrist, Guds tempel som menigheten, ødeleggelsens vederstyggelighet som Sabbaten, den som tyner Guds folk som det Romerske imperium, og de tre og et halvt årene som profetiske år. I sin bok, ”Vanished Into Thin Air” (Forsvunnet i tomme luften) nevner han ikke med et ord noen av reformatorenes syn på Bibelens profetier. Han lar leseren sitte igjen med det inntrykk at om reformatorene hadde vert i live i dag ville de ha vert enige med hans bokstavelige forståelse, noe som er like langt fra sannheten som øst er fra vest.

Lindsey behandler Isaac Newton (1643-1727) på samme måte. I overskriften til kapittel 4 i boken ”Vanished Into Thin Air” siterer Lindsey Newton med uthevet skrift: ”Ved endens tid vil noen mennesker bli reist opp som vender sin interesse mot profetiene og insistere på at deres bokstavtro tolkning er rett, midt i mye krangel og opposisjon”. Lindsey vil ha oss til å tro at Newton støttet det bokstavtro tolkningssystemet. Men gjorde han det? Samme problemet hos Lindsey er det han ikke sier. Det er en kjent sak at Newton brukte det historiske tolknings system. Han lærte at pavedømmet er Antikrist, at Guds tempel er menigheten og at de 1260 årene er symbolske år. Dette passer ikke inn i Linseys teologi. Å påstå at de er på din side, de som egentlig er på den andre siden, er en alvorlig sak.

Men Lindsey har svar til dem som er kritiske til hans utvalgte taushet. Han bekrefter at ”et av de viktigste resultater av reformasjonen var å oppdage den bokstavtro tolknings metoden. Det tok omkring to århundrer før denne metoden ble vanelig i brukt i Bibel profetien. Det var ikke før i det 18. århundre at vi finner bevis for et systematisk studium av Bibel profetien med bruk av Bokstavtro tolkning”. Lindsey fortsetter med å forklare at i det tidlige 19. århundre at det ble avholdt mange Bibel konferanser og leirer i England, Scotland og Irland hvor studiene av Bibelens profetier var hovedsaken. Lindsey bemerker videre at ”mannen som er best kjent for å popularisere profetien på den tiden var John Darby”.

I korthet sa egentlig Lindsey at reformatorene oppdaget den rette metoden for å studere Bibelen, men metoden ble ikke brukt systematisk for å studere profetiene før i det 18. og det 19. århundre. Men er dette sant? De historiske nedtegnelsene er klare som solen og beviser noe annet. Lindsey er totalt feil når han påstår at den billedlige metode (egentlig den bokstavtro i Lindseys tanker) ikke ble brukt i systematisk studie av profetiene før det 18. og det 19. århundre. Fakta viser klart dette.

Som vi tidligere har sett ble den bokstavtro metoden brukt på en systematisk måte av den Romersk katolske mot-reformasjonen i slutten av det 16. og begynnelsen av det 17. århundre. Det var ikke reformatorene som brukte Lindseys boksavelige system (bokstavelige Israel, bokstavelige Tempel, bokstavelige individ, bokstavelig tre og et halvt år), men heller Ribera, Bellarmine og andre erklærte fiender av protestantismen. Det er nesten utrolig at Lindsey ville velge side med Jesuittene og så snu rundt og hevde at de protestantiske reformatorene var på hans side!

 

Lærde peiler inn opprinnelsen til Preterisme og Futurisme.

Før vi går inn på den ondskapsfulle innflytelsen som futurisme har hatt på dagens protestantisme ville det være godt å sitere forskjellige lærere som har sporet opprinnelsen til preterisme og futurisme til Alcazar og Ribera. La oss begynne med George Eldom Ladd: ”Det ville sannsynlig komme som et sjokk på mange moderne futurister å bli fortalt at den første lærer i relativt moderne tid, som vendte seg tilbake til futuristisk tolkning av en Jesuittprest kalt Ribera. I 1590 utga han et hefte om åpenbaringsboken som en mot tolkning til det som var det gjengse syn hos protestanter som identifiserte pavedømmet med Antikrist. Ribera mente hele Åpenbaringen, unntagen de første kapitlene til endetiden, i stedet for til menighetens historie. Antikrist kom til å være en enkeltperson som skulle mottas av Jødene og skulle gjenoppbygge Jerusalem, motstander av kristenheten, fornekte Kristus, undertrykke kirken og herske over verden i tre og et halvt år”.

Joseph tanner ser det på samme måten: ”Overbevisningen om at pavedømmet var Antikrist, hadde fått slikt feste at Rom til sist innså at de måtte skjerpe seg og prøve å fremsette at annet tolkningssystem for å motgå identifikasjonen mellom Antikrist og pavedømmet. Mot slutten av reformasjonens århundre, tok to av kirkens mest lærde doktorer fatt på oppgaven, på hver sin måte, men med samme mål for øyet, nemlig å forvirre menneskenes overbevisning om at profetiene om Antikrist ble oppfylt i det pavelige system. Jesuitten Alcazar henga seg til å frembringe den preteristiske tolkningsmetoden, som vi alt har sett litt på, og gjorde sitt ytterste for å henvise til at profetiene om Antikrist allerede var oppfylt før noen pave enda hadde hersket i Rom, og derfor ikke kunne tillegges pavedømmet. På den andre siden prøvde Jesuitten Ribera sette tilside beskyldningene mot pavemakten, og å få frem det futuristiske tolkningssystem som tyder at disse profetier ikke ordentlig refererer til pavedømmets karriere, men til et femtidig overnaturlig individ, som ikke enda har fremstått, og som skal herske i tre og et halvt år". (Joseph Tanner, Daniel and the Revelation (London: Hodder and Stoughton, 1898), s. 16, 17.)

Dean Henry Alford i ”intoduksonen” i sitt Greske Testament sier følgende om opprinnelsen til futurismen: ” Grunnleggeren for dette system i moderne tid, tyder på å ha vert Jesuitten Ribera, omkring 1580” (Henry Alford, The New Testament for English Readers, volume 2, del 2, s. 351.).

Angående opprinnelsen til preterismen sier Alford: ” det preteristiske syn fant ingen favør, og var ikke mye å bry seg med i de tidligste tider av kristendommen. Synet sies å først ha blitt fremsatt i noe noenlunde helhet av Jesuittpresten Alcazar i 1614” (Henry Alford, The New Testament for English Readers, volume 2, s. 348, 349).

Til og med den katolske G S Hitchcock uttaler: ” den futuristiske lære, grunnlagt av Jesuitten Ribera i 1591, leter ette Antikrist, Babylon og et gjenoppbygd Tempel i Jerusalem, i slutten av den kristne prøvetid. Preterist læren, grunnlagt av Jesuitten Alcazar i 1614, forklarer Åpenbaringen med Jerusalems fall, eller med der hedenske Rom i 410fKr” (G. S. Hitchcock, The Beasts and the Little Horn, s. 7).

Richard Kyle konkluderer: ” Blant Jesuittene som insisterer på at Antikrist ennå ikke er kommet, har antydningene fra spanieren Fransiscus Ribera hatt en spesiell tydning om tanken på det fremtidige årtusen. Både katolikker og protestanter som mener at Antikrist er en nåværende pave eller en generell leder, foretok en historisk tolkning av Johannes åpenbaring. Ribera foretok en slag bokstavelig futuristisk tilnærming til apokalypsen til Johannes. Ved å gjøre dette konkluderte han med at Antikrist var en fremtidig hedensk Jøde” (Richard Kyle, The Last Days Are Here Again, s. 62.).

Dog har Tanner bemerket: ” Det var av dyp anger at de som trodde på og forsvarte det futuristiske system på den tiden, protestanter for det meste, leker egentlig bare i hendene til Rom, og hjelper til å skjule at pavedømmet er Antikrist. Det er godt sagt, at futurismen prøver å fjerne merket den Hellige Ånd har satt på pavedømmet. Mer spesielt er det å bli fordømt på en tid da den pavelige Antikrist ser ut til å øke forsøkene på å gjenvinne sin tidligere styrke i menneskenes tanker” (Joseph Tanner, Daniel and the Revelation (London: Hodder and Stoughton, 1898), s. 17.).

Hva med konservative protestanter i dag? Faktum er at de ikke bare har slukt kroken til disse futuristiske syn, med snøre og søkke, men de har slukt hele fiskestangen, og fiskeren også! Faktum er at de har tatt hele den bokstavelige futurismens forståelse så langt at det grenser til galskap. Evangeliske, Baptister, Pinsevenner og andre gjenfødte kristne profilerer futurismen verden rundt. Denne fenomenale veksten skyldes fem hovedfaktorer:

• Innflytelsen av Scofields referanse Bibel. Denne notaterte bibelen gir et futuristisk og bokstavelig tolkning av det lille horn i Daiel 7, og dyret i Åpenbaringen 13, og ser på dem som symboler på et fremtidig individ som vedensdiktator som skal regjere i tre og et halvt bokstavelig år fra en gjenoppbygget Tempel i Jerusalem. På den annen side, inneholder den samme Beibel et snev av preterisme fordi den tolker det lille horn i Daniel 8 som et symbol på Antiokus Epifanes 108.

• De fremadstormende tv evangelistene som forkynner profeti fra et futuristisk perspektiv. Et eksempel er Jack Van Impe som skamløst viser beundring for pave Johannes Paul II ved stadig å uttale på sitt TV show: ”For en mann!” For en utrolig blindhet!

• Den overdådige mengde av både fantasi og virkelighets bøker. I bokhandelen er hyllene med profetiske bøker fulle av bøker med futuristisk perspektiver. For eksempel, bøkene til Tim LaHave og Jerry Jenkins i serien med spennende kristne bøker som omhandler de siste dager, ”Latt tilbake” serien. Titlene sier alt:

 

Left Behind: A Novel of Earth’s Last Days

Tribulation Force: The Continuing Drama of Those Left Behind

Nicolae: The Rise of Antichrist

Soul Harvest: The World Takes Sides

Appollyon: The Destroyer is Unleashed

Assassins: Assignment: Jerusalem, Target: Antichrist

 

Denne serien inneholder 14 titler og har solgt over ti millioner, og har vert på New York Times bestselger liste I månedsvis! Jenkins forklarer hensikten av denne serien slik:

”Hensikten av å oppgløde kirken til å overtale tvilere. Vi ser at folk begynner å lese Bibelen igjen, og mange er blitt overbevist”.

Spørsmåler er: Overbevist om hva? Trekker folk gale konklusjoner angående profetiene ved å lese Bibelen med futurietieke briller av disse novellene?

Enda mer underlig er Tim LaHeyes kommentar: ” Jeg hører fra pastorer over hele verden (serien er blitt oversatt til 14 språk) og de sier at bøkene der det beste evangeliske verktøy de noen gang har sett. Det er fantastisk å se så stor interesse for historiene fordi, blant de største religionene er det kristendommen som har den mest spennende historien å fortelle om fremtiden”.

Her roper LaHaye ut et verdensvidt evangelisk budskap av futurisme gjennom budskapet i disse bøkene. På denne måten blir futurismen spredt til enhver nasjon, stamme, språk og folk!

• Den hurtige spredningen av budskapet gjennom populære spenningsfilmer som ”Omega Koden”, ”Latt tilbake” og ”Armageddon”.

• Moody bibelinstitutt I Chicago og Dallas teologiske seminar i Texas har uteksaminert utallige pastorer, Bibellærere og forkynnere til å bære den futuristiske tolkningsmetoden til alle verdens hjørner. Gjennom disse og andre utdanningsinstitusjoner blir det futuristiske budskapet overlevert til millioner av kirkemedlemmer som igjen deler det med sine naboer og venner!

 

Antallet av tilhengere av det futuristiske senario er enormt. Blant de viktigste forkynnere av dette budskap er: Hal Lindsey, Tim LaHave, Jerry Jenkins, Grant Jeffery, John Walvoord, John Hagee, Benny Hinn, Jack Van Impe, Jack LeLonde, Dave hunt, David Jeremiah, Zola Levitt, Arno Froese, Pat Robertson, Randall Price, Dwight Pentecost, Jerry Falwell og mange mange andre. Jeg har lest nøye gjennom dusinvis av evangeliske bøker i forbindelse med arbeidet med denne studien, og selv om der er små forskjeller, så er det en fantastisk enighet om de grunnleggende tolknings prinsippene. Det er en fast bokstavelig tolkning: Israel er bokstavelig, Templet er bokstavelig, de 1260 dagene er bokstavelige, Antikrist er bokstavelig en person, Israels fiender skal komme fra det bokstavelige nord og det bokstavelige sør, og så videre.

De siste forkjemperne for futurismen har overgått sine forgjengere. Som eksempel på dette så skal vi referere til Grant Jeffreys bok ” The signature of God” (Guds håndskrift): Jeffrey hevder å ha knekt den hemmelige koden i Bibelens profetier ved å bruke det Hebraiske tallsystem. Han hevder blant annet å ha funnet det følgende i direkte forutsigelse i en kryptisk kode: Prinsesse Dianas død, sykdommen Aids, drapet på Franz Joseph 1. i Østerrike, fredsprosessen mellom Israel og PLO, mordet på Yitzak Rabin, Gulf krigen (inklusive navnene på Amerika, George Bush, General Schwarzkopf, Scud-B missiler og Russland). Han hevder også å ha funnet forutsigelser på bombingen i Oklahoma City inklusive navnet Timmothy McVaigh (han som plasserte bomben) og Oklahoma. Utrolig nok påstår han å ha funnet ”dag nitten og den 9 timen” den eksakte dag og klokkeslett for eksplosjonen.

Bortsett fra at Bibelen ikke er opptatt av trivialiteter som dette, synes det fantastisk at Jeffrey tror han kan finne alt disse skulte, kryptiske, tildekkede, ubetydelige meldingene, men på samme tid ikke vert i stand til å finne ut noe så klart og enkelt som på hvilken dag som er den rette å gå i kirken!

Dave Hunt presenterer en interessant sak. Han har skrevet to skremmende bøker hvor han sier at Pavedømmet er skjøgen i Åpenbaringen 17 (Bøkene er Global Peace and A Woman Rides the Beast.). Hunt gjør følgende skremmende uttalelse: ”Noen mener at Vatikanet kommer til å flytte til Babylon i Irak når den er gjenoppbygget. Men hvorfor skulle det det? Vatikanet har oppfylt Johannes syner fra sitt sted i Rom de siste 15 århundrer. Vi har også vist forbindelsen til det gamle Babylon som Vatikanet har vedlikeholdt ned gjennom historien i den frafalne kristendommen det har stått for. På samme måte som det gamle Babylon selv, eksisterte det ikke engang i de siste 2300 år for ”å herske over kongene på jorden”. Babylon lå i ruiner mens det hedenske Rom og senere Katolske Rom, det nye Babylon, sannelig hersket over kongene” (Dave Hunt, A Woman Rides the Beast, s. 84.).

Og enda mer direkte uttaler Hunt: ”Guds forutsier Sin endelige dom på den store ondskap som begynte ved Babels tårn, og som bare har vokst som politikk, religion, vitenskap, og sidenetter er blitt mer sofistikert, inntil hele verden endelig er sammensveiset av forførelsen i Satans game løgn. Dette er Babylon, gjenoppstått, med hovedsete i Rom, som skal bli ødelagt, for aldri å bli bebodd igjen” (Dave Hunt, Global Peace, s. 72-73,). På samme unyttige måte referer Hal Lindsey Åpenbaringen 17.18 og sier: ”Da apostelen Johannes skrev dette, var Rom den store byen som hersket over jorden. Så Rom er klart merket ” det mystiske Babylon” av de profetiske symboler i Åpenbaringen” (Hal Lindsey, Vanished Into Thin Air, s. 272.).

Så mye for eksisterende bokstavelighet. Hvilke tolkningsmetode tillater Hunt å se i det bokstavlige Babylon, et symbol på et verdensvidt frafallent kristent Romersk Katolsk system, og allikevel ikke se et Bokstavelig Jerusalem som symbol på Guds trofaste verdensvide kristne menighet? Det bokstavelige Babylon bar Israels store fiende i de Gamle Testamentet. Så, hvorfor skal Israel forstås bokstavelig i endetiden, når Babylon skal sees på som et symbol for Rom?

Hunt har beskyldt protestanter for å ha vert illojale overfor reformasjonen da de signerte ”Joint Deklaration”: Evangelistiske og Katolske sammen. Og enda han bruker profetiske prinsipper på Romersk Katolisisme, tramper han på de prinsippene som reformatorene stod for, og risikerte livene sine for. For en utrolig blindhet! For Hunt er Daniels 7`s lille horn en bokstavelig person som i fremtiden vil herske i bokstavelig tre og et halvt år i den store trengsels tid. Han tror at dette lille horn skal undertrykke de bokstavelige Jødene fra et bokstavelig talt gjenoppbygget tempel i Jerusalem.

Angående Daniel 2 sier Hunt: “Han (Daniel) forklarer at Nebukadnessar, representert ved hodet av gull, var den hersker i det første verdensriket. De tre andre delene av statuen, av sølv, bronse og jern forespeiler tre andre verdensriker som skal etterfølge Babylon. I et senere syn ble Daniel gitt navnet på det andre vedensriket, Medio Persia, og detaljer om det tredje verdensriket som klart definerer det til det Greske riket. det fjerde verdensriket er selvfølgelig Rom. Så mye er historie” (Dave Hunt, Global Peace, s. 68.).

Fren til dette punkt synes Hunt som en ekte historiker. Men vent nå litt, det er mer! Hunt henviser til de ti tær og sier: “Tydeligvis har ikke det som tærne representere ikke kommet enda. Guds kongedømme var ikke etablert i disse ti kongers dager” (Dave Hunt, Global Peace, s. 69.). Det han så sier er skremmende: ”Og videre, så har ikke Antikrist stått frem for å ta styringen i det gamle Romerske Imperium”.

Det Hunt har gjort er å skille benene og føttene fra hverandre. Han skapte et gap på over 1500 år mellom bena (det Romerske Imperium) og tærne (tidelingen av det Romerske Imperium). Hvorfor er han ikke i stand til å se at Romerriket ble delt av den Barbariske invasjonen, og at rett etterpå oppsto pavemakten som hersker i det som nettopp hadde vert det Romerske imperium? Faktum er at den billedlige forståelse av futurismen har blindet Hunt og ledet ham til å skille pavedømmet fra dens fryktelige gjerninger i middelalderen. Mellomrommet han har skapt mellom legger og tær er gjemmeplassen for den virkelige ANTIKRIST!! Hunts blindhet er enda mer forunderlig når vi tar i betraktning hans beskrivelse om hvordan Antikrist skal bli:

”Mens den Greske forstavelsen ”anti” vanligvis menes ”imot” eller ”i motsetning til” kan det også bety ”i stedet for” eller ”en erstatning for”. Antikrist vil inneha begge betydninger. Han skal motsette seg Kristus mens han samtidig påtar seg å stå i stedet for Kristus. I stedet for et frontalangrep mot kristendommen, vil den onde ødelegge kirken fra innsiden ved å fremstå som dens grunnlegger. Han vil ved sluhet missrepresentere Kristus, mens han sier seg å være i stedet for Kristus, og akkurat på dette punkt er det at plottet tykner til. Dersom Antikrist vil stå frem som en vikar for Kristus, så må hans etterfølgere kalles kristne!”.

Hunts definisjon passer perfekt til hva Pavens påberoper seg i den Romersk Katolske kirke, men han kan ikke se det, for han leser med futurismens briller. Et utilgivelig utsagn fra Hunt: ”Reformatorene og deres tro var enstemmig i å definere Paven som Antikrist. Men skriften han ikke støtte dette påskudd. Antikrist er et unikt individ uten forgjengere eller arvtakere”.

Selv om Hunt plasserer seg selv på Riberas, Newman og Lacunzas side, mens han fornekter reformasjonen. Han sier at Ribera hadde rett og at Lacunza hadde feil! Hvordan kan han klage på et frafall i protestantismen, og så vende seg rundt og selv bruke de samme profetiske tolkningsmetodene som den frafallne protestantisme? Ikke underlig at de protestantiske lederne undertegnet det eukomeniske dokumentet, Evangelikale og Katolikker sammen. Ikke underlig at Lutherske og Katolske teologer har signert en ”Joint Declaration” om rettferdighet ved tro!

Gjennom preterismen har Satan fått tak i den liberale side av protestantismen. Gjennom futurismen har han fått tak i den konservative side. Selv om disse to system synes motsettende, så har de allikevel flere tydelige likheter, og begge møtes i dypet av satansk forførelse.

I begge systemene blir Antikrist sett på som et bokstavelig blasfemisk individ. Begge ser dette individ som en undertrykker i et bokstavelig tempel i Jerusalem i tre og et halvt år. eneste forskjell er at for preterismen var dette Antiokus Epifanes, mens det for futurismen skal komme et individ som ennå ikke er fremstått.

Men den tydeligste likhet er at begge systemer har fått deres tolknings metoder fra Jesuittteologer, og begge system skjuler pavemakten fra å bli identifisert som den store Antikrist i Skriften! Ved å flytte oppfyllelsen forover og bakover, har disse to systemer prøvd å forandre Guds profetiske tidskalender.

 

Alvorlige implikasjoner av futurismen

Nå bør vi stille noen veldig alvorlige spørsmål: Hvorfor adopterte først protestantismen futurismen fra Ribera og Bellasmine i Storbritannia? Hvorfor ikke i Tyskland ellet Frankrike eller et annet Europeisk land? Og hvorfor i 1830 årene? Hvorfor fant Lacunzas skriverier veien til England, i stedet for til et annet Europeisk land? Hvorfor ble Lacunzas bok oversatt til Engelsk av en av Plymouth brødrene i 1833? Og hvorfor oppsto disse Plymouth brødrene på denne spesielle tid og sted? Svarene på disse spørsmålene er lette å finne. Den største immigrasjonen til USA i 1830 og 1940 årene kom fra nettopp Storbritannia. Det kunne ikke være noen bedre måte for Satan transplantere futurismen til USA enn fra Storbritannia. Det er lett å se nå, hvorfor hele denne frafallenheten fra historikken foregikk i England i 1830 årene. Satan ønsket å transplantere futurismen fra England til den Nye Verden! Til og med på dette tidlige stadium la han grunnen for at USA skulle bli mesteren i futurismen, og skape et bilde av Dyret!

Underlig er det at på den andre siden av Atlanteren, og i samme tidsperiode, i 1830 årene forklarte William Miller og hans samarbeidspartnere profetiene i Daniel og Åpenbaringen ved den historiske tolkningsmetode. Kampens frontlinje ble trekket. På samme tid klargjorde Satan for import av den futuristiske tolkningsmetoden fra England til USA. Gud virket med hos Mittllriettene så de kunne forklare profetiene fra et historisk perspektiv. Miller fremsatte et antall prinsipper for forståelse av Bibelsk profeti. Men hans tenking hvilte på to hovedtilnærminger til Skriften. (1) Han omfavnet en historisk tolkning av Åpenbaringen. Profetiene om Apokalypsen relaterer seg til to forskjellige perioder i historien. Tilnærmingen til før-trengselismen prøvde å lukke tolkeren inn i en spesiell profetisk tidslinje. (2) hvor det var mulig tolket Miller Skriften bokstavelig. Skapninger, liknelser og tall var unntatt. De har en symbolsk mening. Ved å bruke disse to tilnærmingsmetoder så Miller etter oppfyllelse av profetien både i historiske hendelser og fremtidig utvikling. (Richard Kyle, The Last Days Are Here Again, p. 88-89).

Hvilket av disse systemene var bestemt til å vinne på det Amerikanske kontinent? På overflaten virket det som futurismen hadde fått overtaket. Men vi blir stadig påminnet om at til slutt så vil Guds historiske perspektiv overleve, fordi det er Han som har styringen over ”tidene”. Uansett hvor suksessfull frafallen protestantisme måtte synes å være i sitt forsøk på å spre sitt profetiske senario, vil alt falle til jorden fordi Gud er den som den fulle styringen, og profetiene vil ende slik Han har fastsatt. Syvende dags Adventister har bestandig forkynt at protestantismen vil skape et billede av, og til den Romerske Katolisisme ved å forene kirke og stat, og ved makt innføre Søndagen som helligdag. Men det er ikke alt. ved å innføre de preteristiske og futuristiske profetiske tolkningsmetodene til den Romersk katolske kirke har protestantene laget en fortolkning til ”dyret”. Vider er de også blitt den Falske Profet fordi de står for det profetiske budskap de har fått fra Dyret.

Det er en nær forbindelse mellom Daniel 7. 25, og Åpenbaringen 12.17, åpenbaringen 13. 11-18 og Åpenbaringen 14. 6-12. I Daniel 7.25 trodde det lille horn at det kunne forandre to ting, Tider og Lov. Guds respons til dette var å reise opp en sann kirke av restene (etter de 1260 år) for å gjenopprette det det lille horn hadde prøvd å forandre. Det vil si, at Gud reiste opp en rest med en sann profet i sin midte for å forklare og gjenopprette den sanne mening med ”tider”, og Han reiste opp mennesker som holder Guds Lov, også det det lille horn påstår å ha forandret (Åpenbaringen 12.17 ; 19.10 ; 22.8-9).

Men dyret vil ikke godta denne gjenopprettingen uten motstand. Det vil ta igjen i endens tid ved å innføre Dyrets merke (Lovendringen), og ved å reise opp den falske profet (forandringen i tider). Men Gud får det siste ordet. De tre englenes budskap vil bli forkynt til hver nasjon, slekt, stamme, og folk (Åpenbaringen 14.6). De vil oppfordre verden til å holde Sabbaten, og motstå dyrets merke. (Åpenbaringen 14.9-12). De vil også oppfordre verden til å benekte det falske profetiske budskap til dyret og hans falske profet.

Syvende dags Adventister er historisismens siste skanse. Men det er en håndfull Bibelstuderende individer her og der som har fremholdt den historiske metoden i det 20 århundre, historisister er en engasjert rase. Sannelig, historisister er en ”truet art”.

Etter 1844 har hele den protestantiske verden gått bort fra den historiske metoden som en metode for å tolke profetien. Konsekvensen av dette er at protestantismen har falt inn i en labyrint av feil, fordi det har ingen styrende prinsipper for en ordentlig tolkning av profetiene. Fordi de mangler en ordentlig profetisk forståelse, har protestantiske forkynnere basert seg på gjetning, spekulasjoner, forutsigelser og beroligelser. Mens en leser den profetiske litteraturen til futurismens foregangsmenn, kan en ikke hjelpe for ar en blir forundret av den mengde motsigende meninger de fremviser.

William Miller begynte med historisimen som tolkningsmetode for å oppnå sitt budskap. Men når håpet og innsatsen til og hans etterfølgere ikke skjedde som forventet, Millerismen, døde historisimen som tolkningsmetode ble avvist av så å si alle protestanter. Angående dette sa Richard Cyle:

”På tross av sin synlighet hadde Millerit bevegelsen liten innflytelse på følgene av endetids tanken. Men det hadde tross alt tre langtids effekter: (1) Millerismen reiste opp Syvende dags Adventist kirken. (2) den ødela historisist premelleniumisme, slik at den døde nesten helt ut etter 1844. (3) Millerit fiaskoen demonstrerte faren ved å fastsette en dato for Jesu gjenkomst”.

 

Da Historisismen svant så fort etter 1844, forklarer Kyle at et annet system ventet på å ta dens plass: ”Den store skuffelsen i 1844 hadde ødelagt historisistenes premilenniumismen, men en futuristisk premelleniumisme entret snart senen”. Kyle sier videre: “Den siste halvdel av det nittende århundre bevitnet to spesielle endringer angående endetids tenking. Den domminante postmillenistiske ga opp for premillenismen. Og innen premillenismen, futuristisk dispensasjonisme erstattet den gamle historisist versjonen. Disse to viktige skifter har stort sett formet det apokalyptiske syn til evangelisk protestantisme. En subkultur som er blitt en dominant endetids stemme I modern kretser..

I boken, ”The Great Tribulation. Past or Future”(Den store trengsel: fortid eller fremtid) debaterte Thomas Ice (futurist) og Kenneth L Gentry Jr.(preterist) om Matteus 24 skulle forstås fra et preteristisk eller et futuristisk perspektiv. Begge disse lærde hevdet at de var konservative, gjenfødte kristne. Ice gjør følgende hemmelige tilståelse: "Historisimen var engang det dominerende syn hos protestanter fra reformasjonen til midten av det forrige århundre (merk at 1844 er omtrent midten av det 19. århundre), synes å være lite attraktivt som system for profetisk tolkning for konservative kristne (utenfor Syvende dags Adventist kretser). Innen evangeliske kretser, i de siste 150 år, har futurismen vokst til å dominere og overskygge historisisme."

Satan vet at for at han skal ødelegge budskapet og misjonen til Syvende dags Adventist kirken, må han først ødelegge dens tolkningsmetode. Kravet til Syvende dags Adventistene om å være ”Rest menigheten” er basert på historisisme som tolkningsmetode av Bibelens profetier. De har brukt den historiske metoden for å identifisere pavedømmet som Antikrist. Men dette er bare toppen av isfjellet. De har også brukt den historiske metoden for å bevise at ”Rest menigheten” skulle fremstå straks etter 1789 med den profet i deres midte (Åpenbaringen 12.17). Deres forklaring på de 2300 dagene, den bittersøte boken i Åpenbaringen 10, seglene, trompetene, dyrene, de tre englenes budskap, USA`s rolle, og så videre er basert på historisisme som tolkningsmetode. Du skjønner det at dersom metoden blir ødelagt forsvinner budskapet med den! Det vil si at budskapet er basert på metoden. Sagt på en annen måte, forståelsen avgjør budskapet. Metoden til de protestantiske reformatorene ble en katalysator for deres budskap. Faktum er at dersom det ikke hadde vert noen metode, ville det heller ikke vert noe budskap.

Syvende dags Adventistene befinner seg på en korsvei. Noen teologer innen kirken setter spørsmålstegn ved sundheten av den forståelsen av den historiske metoden. Andre fremstiller noen skriftsteder som futurist tolkninger, som syvende dags Adventister tradisjonelt har forstått på en historisk måte. det er ikke underlig at disse samme teologer er hengitt til politisk korrekthet når det kommer til identifikasjon av det lille horn, dyret fra havet, dyret fra jorden med horn som et lam? Er det noen overraskelse at noen av disse lærde til og med oppmuntrer syvende dags Adventister til å bygge broer av forståelse til Rom? At jeg har trukket inn Syvende dags Adventister i denne studien er mitt eget resonement; "alle menigheter har noe rett, men ingen har alt rett" det vil si at for å finne sannheten må en lete der det er sjanse for å finne noe. Det er etter bønn om kunnskap dette er dukket opp.

På dette punkt han vi ikke overvurdere nødvendigheten av boken ”The Great Controvesey” (den store kampen) av Ellen G White. Satan hater denne boken for Ellen White bruker den historiske metoden for å forstå Guds endelige budskap. Boken er en forklaring av profetiene i Daniel og Åpenbaringen fra et Historisk perspektiv.

Ellen White begynner med Jerusalems ødeleggelse, fortetter med undertrykkelsen ved det hedenske Rom og inntoget av feil og mangler i kirken på Konstantins tid. Hun gjør referanser til perioden med Pavens overherredømme, den Franske revolusjon, dødssåret, det Millerittiske budskap, legingen av pavemaktens dødelige sår, rollen til den frafalne protestantismen, den endelige krise, avslutningen av prøvetiden (nådetiden), den store trengsel, Jesu annet komme, tusenårsriket og den nye jord.

En nøye sammenlikning mellom ”The great Controversey”(den store kampen) og Åpenbaringsboken viser uten tvil, at ”The great Controversey” (den store kampen) er en tolkning og forklaring av Åpenbaringen fra et historisk perspektiv. Det som Åpenbaringen presenterer i symbolsk språk, er forklart på en faktamåte i vanlig språk av Ellen White. Guds endetidsprofet åpenbarer hva en sann bokstavelig tolkning er: "Den tar ikke symbolene bokstavelig, den tar heller meningen de står for".

I sentrum av endetidskampen er to rivaliserende systemer for profetisk tolkning. En part avviser at pavedømmet har forandret Loven, den andre bekrefter det.

Protestantismen har ikke bare innført den gale dagen for tilbedelse fra pavedømmet. Men også lånt den gale måten å tolke profetier på. Hun er et billede på dyret, og en talsperson for sin mor som hun fikk endringene i Lov og tider fra. Forandringene i tider og forandringen av Loven er nært beslektet. Da pavedømmet klarte å få protestantene til å forlate historisisme som tolkningsmetode, klarte den også å skjule det Romersk Katolske system som Antikrist. Og fordi protestantene ikke lenger så på pavedømmet som den forutsagte Antikrist, kunne de ikke avgjøre pavedømmets rolle i forandringen av Sabbaten. For å sette det på spissen, dersom det lille horn ikke symboliserer pavedømmet, så forandret ikke pavedømmet loven.

Forandringen i tidene, skjuler den skyldige som forandret Loven! Ikke underlig at protestantene er blinde for den sentrale saken i den endelige kampen. Ikke underlig at de er likegyldige til det faktum at kampen vil være mellom Sabbaten som et tegn på Guds autoritet, og Søndagen som et tegn på pavedømmets autoritet! Det er ingen tilfeldighet at Satan prøvde å ta livet av bade Johannes før han skrev sin bok, og Ellen White før hun skrev sin.

Et siste sitat fra Joseph Mede: jødene ventet på at Kristus skulle komme når han kom, allikevel kjente de Ham ikke da Han kom, fordi de ønsket at Han skulle komme som en jordisk monark med bevæpnede styrker til å overta jorden for Ham. Så de kristne, Guds annet Israel, forventet at Antikrists komme skulle være på den tid han faktisk kom, og de kjente ham ikke da han kom, fordi de forventet at han skulle komme som en barbarisk tyrann som skulle, med væpnet makt, ikke bare undertrykke Kristi kirke, men nesten hele verden, de så slik etter en Antikrist som jødene så etter Kristus”.

Det synes likt hver gang en ekkel internasjonal hersker står frem, evangelistenes penner tar av. Ved århundreskiftet trodde mange at Mussolini kunne være Antikrist. Så var det Adolf Hitler. Senere kandidater har vert Ayatollah Khomeini og Saddam Hussein. Jeg har til og med hørt at henry Kissinger kunne være den forutsagte onde mann. Faktum er at hver gang det er tumulter i Midt Østen, eller oljeprisene går drastisk opp, kommer en mengde evangeliske bøker for å forsikre om at bortrykkelsen er nær, til og med ”for døren” og at trengselen er rett rundt hjørnet.

Et leksikon kunne vert skrevet om alle de falske profetiske forutsigelsene i det siste århundre. Det er synd når så skjer at ”avisenes forståelse” blir brukt i studier av Bibelens profetier. Samuele Bacchiocchi skriver i sin fantasktiske bok ”Hal Lindsey`s profetiske puslespill” har dokumentert fem av Lidsey`s forutsigelser som slo feil, det ble ikke noe av. Den mest alvorlige av disse var hans spådom i 1970 om at Jesus skulle komme igjen før 1988! Han gikk til og med så langt som til å si at den store trengsel skulle vare fra 1981 til 1988. Og hva med alle bøkene som er skrevet om den endelige krig mellom Sovjet kommunismen og vestens kapitalisme? Sovjet unionen eksisterer ikke lenger! Som tiden går har mange trodd at Saddam hussein kunne være den lovede ”onde mann”. Jeg har i min bokhylle, for eksempel, en bok av Charles H Dyer, professor i Bibel studie ved Dallas Teologiske høyskole. Den ble publisert i 1991 og har tittelen: "Babylons oppreising og fall". På bakpermen ser vi en medaljong med profilene av Nebukadnessar og Saddam Hussein ved siden av hverandre. Ved siden av står det: Saddam Hussein og den historiske krigeren Nebukadnessar. Ikke bare ser de like ut (forresten hvem vet hvordan Nebukadnessar så ut?), men deres ønske er det samme, å kontrollere hele verden. Og symbolet på denne verden er en gammel by. Babylon: en introduksjon til Armageddom?”

Skal vi virkelig tro at Saddam hussein er den forutsagte Antikrist? Mye hinter i den retning. Jeg lurer på hva han ville sagt i dag? Hvor mange ganger må de ta feil før de lærer. Kan hende de roper ”Ulv – ulv!” en gang for mye, så folk tilslutt slutter å studere Bibelprofetien! Og enda verre, det kan bli tatt på sengen når ulven virkelig kommer på en måte de ikke forventer og i en tid de ikke venter!

Skriv en kommentar: (Klikk her)

123hjemmeside.no
Antall tegn tilbake: 160
OK Sender...
Se alle kommentarer

| Svar

Nyeste kommentarer

28.08 | 21:08

Det blir allikevel motstridende å si att det er en ny lov ved Paulus når Jesus presiserer i matt 5 17-19 att himmel og jord skal forgå før lovene gjør det.

...
25.06 | 19:09

Kan du referere konkret hvor i boken det gjelder?

...
27.05 | 19:29

Jesus Kristus "har opphevet loven med dens bud og forskrifter. (Ef 2:15) Derfor finnes det heller ikke noen oppfordring til å holde sabbaten i NT for kristne!

...
27.05 | 18:55

DE NI "MORALSKE" BUD I DE 10 BUD ER GJENTATT i NT, men hvorfor blir plikten om å helligholde sabbaten ikke nevnt ÉN ENESTE GANG i NT?

...
Du liker denne siden
Hei!
Prøv å lage din egen hjemmeside som jeg.
Det er enkelt, og du kan prøve det helt gratis.
ANNONSE